En tid for alt

Av Even Bolstad, daglig leder HR Norge

Industrisamfunnet styrte de ansatte på tilstedeværelse, tid og aktivitet. Arbeidsgiver var den sterke part, mens arbeidstakere måtte vernes. Interessemotsetningene mellom arbeidskjøpere og arbeidsselgere skapte grunnlaget for fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner. I Norge så LO dagens lys i 1899 mens forløperen til nåværende NHO ble etablert året etter.

Industrisamfunnet etterfulgte det gamle bondesamfunnet. Der levde man i et skjebnefellesskap, hadde fokus på resultatet av jobben som måtte gjøres og skilte ikke veldig skarpt mellom arbeid og fritid. Nå overtar kunnskapssamfunnet. Det har i seg mange av kjennetegnene til bondesamfunnet, og kan etterlate drøyt hundrede år med industrisamfunn som en parentes i historien.

Gjennomsnittsnordmannen jobber mindre enn tidligere generasjoner. Han jobber også mindre enn arbeidstakere i de fleste andre land. Til gjengjeld er vi svært produktive. Vi har gode teknologiske støttesystemer, høy kompetanse og flate, effektive organisasjoner. Arbeidsmiljøet er stort sett bra, vi styrer mye på tillit og har godt samarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Dette gjør oss på mange måter godt rustet for kunnskapssamfunnet. En utfordring er imidlertid at avtaler, lover og mange mentale modeller er sterkere forankret i den tiden vi forlater enn den tiden vi går inn i.

De første ordningene med hjemme-PC ble oppfattet og skattelagt som frynsegoder. Mobiltelefoner var statussymboler, og NetCom proklamerte at ”Fremtiden er trådløs”. Nå kan mange av oss koble oss på jobb hvor vi vil og når vi vil. Det er åpenbart at ikke alle arbeidsgivere har investert i dyr teknologi bare ut fra sitt gode hjerte. Økt generell tilgjengelighet gir mer arbeidsinnsats. I tillegg har den fjernet grunnlaget for mange beredskapsordninger hvor medarbeidere ble kompensert for å sitte i venteposisjon ved fasttelefonen. Økt fleksibilitet har gitt høyere fastlønn men færre tillegg. I tillegg flyttes makt fra fagforeninger og arbeidsgiverforeninger og over til den enkelte arbeidstaker og leder. Halvsyke medarbeidere er hjemme, mens halvfriske jobber hjemmefra. Alt dette øker rom for misbruk. Noen arbeidsgivere presser medarbeiderne mer enn hva som er avtalt, lovlig og lønnsomt. Samtidig øker knappheten på arbeidskraft.  Det gjør at dårlige virksomheter og ledere vil miste de gode medarbeiderne. Slik vil arbeidslivets darwinisme over tid premiere god atferd.

Teknologi og internasjonalisering øker konkurransen og vever oss stadig mer sammen med dem vi samarbeider og konkurrerer med. Mange er sultne på mer materiell velferd – ikke bare her i Norge. Utdanningseksplosjonen skjer først og fremst utenfor Norges grenser. Det kommer til å bli mer ”vil du være med så heng på” for land, virksomheter og enkeltpersoner. Mange snakker om økt brutalisering av arbeidslivet. Men gode medarbeidere vil alltid være ettertraktet og ha et valg. Knappheten på arbeidskraft kommer også til å gi tilbud til de som ikke alltid stiller først i køen. På den annen side kan forskjellene komme til å øke. Det betyr ikke at mange vil få det verre. Først og fremst betyr det at noen kommer til å få det enda bedre enn hva som blir andre til del.

Juridiske kontrakter er en bærebjelke i arbeidslivet. Psykologiske kontrakter, det vil si det settet av gjensidige forventninger som bygges opp gjennom ansettelse og arbeid, er i ferd med å bli minst like viktig. Søker man jobb i et internasjonalt konsulentselskap ligger det i kortene at arbeidsdagene blir lange. Men lærer mye fra mange, tjener bra og har muligheten til selv å bli eier en gang i fremtiden. En statlig etat konkurrerer om samme arbeidskraft, men tilbyr helt andre goder. I årene som kommer vil vi se at ansatte kommer til å bli mer bevisste og tydelige på hva som skal ligge i ”pakken” man går inn på, samtidig som arbeidsgivere blir mer differensierte og tydelige på hva de kan og vil tilby. Dermed blir effektiv employer branding stadig mer avgjørende for å få de medarbeiderne man trenger, enten det gjelder nye kandidater eller dem man allerede er så heldige å ha ansatt. 

Kompetanse- og målfokus går dårlig sammen med mistillit og aktivitetsstyring, mens motivasjon og tilfredshet går godt sammen med ønsket om produktivitet, effektivitet og ønsket om gode medarbeidere som blir i virksomheten. Stadig flere arbeidstakere vil ha tid til alt, og ønsker økt work-life balance og fleksibilitet i kombinasjon med spennende arbeidsoppgaver. De ansatte og virksomhetene er i ferd med å reforhandle de psykologiske kontraktene. Spørsmålet er om arbeidslivets parter og lovgivende myndigheter henger med. Kunnskapsmedarbeidere trenger også vern. Ikke minst i forhold til seg selv. Men det kan hende at mange av de verktøyene og prosessene vi bruker er i ferd med å gå ut på dato.

Artikkelen har vært publisert som gjestekommentar i DN 27.12. 2010