Hva innebærer implementeringen av vikarbyrådirektivet?

Advokat Kari Bergeius Andersen, Advokatfirmaet Storeng, Beck & Due Lund (SBDL)

Med dette menes at arbeidstakere som er innleid fra et vikarbyrå får rett til de samme lønns- og arbeidsvilkår som vedkommende ville fått ved direkte ansettelse hos innleier. Direktivet er forståelig nok gjenstand for mye debatt og motsetninger, både når det gjelder behovet for likelønn og virksomhetenes ønsker om råderett over virksomhetens lønnsvilkår. Er din virksomhet klar for konsekvensene av en implementering?[1] 

1. Hva innebærer vikarbyrådirektivet i Norge?

EUs vikarbyrådirektiv (2008-104/EF) ble vedtatt i Europarådet 19. november 2008 og offentliggjort 5. desember 2008. Medlemslandene har frist for implementering av direktivets regler innen 5. desember 2011. Departementet arbeider nå med implementering også i norsk rett.

Den mest sentrale bestemmelsen for norsk arbeidsrett og arbeidsliv er direktivets artikkel 5. Bestemmelsen krever at arbeidstakere som leies inn fra et vikarbyrå skal ha minimum de samme arbeids- og ansettelsesvilkår som de ville hatt dersom de hadde vært direkte ansatte av innleievirksomheten. Et slikt likebehandlingsprinsipp er en klar innstramning i forhold til dagens diskrimineringsregler.  

Det er også i Norge et hett tema at mange innleide arbeidstakere har dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn sammenlignbare arbeidstakere som er ansatt direkte hos innleievirksomheten. Formålet med direktivet er for det første å bedre de innleide arbeidstakernes arbeidsvilkår slik at likebehandling oppnås i større grad.

Reglene skal gjelde for både private og offentlige virksomheter ved innleie av arbeidskraft både fra norske vikarbyråer og utenlandske vikarbyråer som operer i Norge. Det er imidlertid overfor den formelle arbeidsgiver – vikarbyrået – en innleid arbeidstaker kan kreve rettigheter etter direktivet. [2] 

2. Nærmere om likebehandlingsprinsippet

Likebehandlingsprinsippet i direktivets artikkel 5 innebærer at de innleide arbeidstakerne skal ha minimum de samme arbeids- og ansettelsesvikår som de ville hatt dersom de var ansatt direkte i innleievirksomheten for å utføre det samme arbeidet. I følge direktivet omfatter disse arbeids- og ansettelsesvilkår krav til minimum de samme rettigheter til lønn samt til arbeidstid, overtid, pauser, hvileperioder, nattarbeid, ferie og helligdager.

Som kjent vil begrepet ”lønn” kunne innebefatte mange flere forhold enn kun en arbeidstakers grunnlønn. Sett i lys av at direktivets formål er å bidra til reell likebehandling, konkluderer departementet i sitt høringsbrev med at lønnsbegrepet også omfatter alt annet vederlag for utført arbeid, som for eksempel naturalia, samt ulike typer tillegg som overtidsbetaling, ferielønn, nattillegg, kost og losji, arbeidstøy osv. Det er imidlertid foreslått at retten til likelønn ikke skal innebære rett til de samme pensjonsvilkår.

Krav til den samme arbeidstid innebærer at arbeidstaker har krav på samme vilkår både når det gjelder arbeidstidens lengde og arbeidstidens plassering i forhold til eksempelvis nattarbeid og søndagsarbeid.

3. Hva vil implementering i norsk rett innebærer for virksomheter som leier inn arbeidskraft fra vikarbyråer og bemanningsselskaper?

Likebehandlingsprinsippet innebærer at en innleid arbeidstaker skal kunne sammenligne sine egne arbeids- og ansettelsesvilkår med de hypotetiske vilkår han ville hatt dersom han eller hun var ansatt i virksomheten og ikke vikarbyrået. For at den innleide arbeidstakeren skal kunne kontrollere at han eller hun har arbeids- og ansettelsesvilkår i henhold til likebehandlingsprinsippet har departementet foreslått at tillitsvalgte hos innleier skal kunne kreve at innleier dokumenterer dette. Det er for oss noe usikkert hvilken verdi dette vil ha, dersom den innleide arbeidstakeren ikke er medlem av de organisasjoner som er representert ved tillitsvalgte i innleievirksomheten.

Direktivet gir i tillegg de innleide arbeidstakerne rett til informasjon om ledige stillinger hos innleier samt tilgang til eventuelle kollektive goder som kantine, barnepass og transporttjenester. Også slike goder skal gis på samme vilkår som for virksomhetens ansatte.

Innføringen av likebehandlingsprinsippet vil medføre at vikarbyråene og bemanningsselskapene mister sin styringsrett over hvilke lønnsbetingelser de skal tilby sine ansatte som leies ut. Det er i tillegg ikke uvanlig at en arbeidstaker ansatt i et vikarbyrå eller bemanningsselskap arbeider hos flere bemanningsselskaper i løpet av et år. I slike situasjoner vil arbeidstakeren kunne ha krav på ulik lønn i ulike perioder. Dette vil nødvendigvis medføre et merarbeid i forbindelse med lønnskjøringer og dermed større administrasjons-
kostnader.

Likebehandlingsprinsippet vil således medføre merkostnader for vikarbyråene både med hensyn til lønnsvilkår og administrasjonsvilkår. Det er ikke usannsynlig at dette vil medføre at innleier i de fleste tilfeller må regne med å betale mer for innleiet arbeidskraft enn det de gjør i dag. Om dette vil begrense bruken av innleide, er et annet spørsmål.

Du kan høre Kari Bergeius Andersen, advokat og partner, Advokatfirmaet Storeng, Beck & Due Lund snakke om "Muligheter og utfordringer ved innleie eller midlertidig ansettelse" Om vilkår og nye utfordringer med vikarbyrådirektivet på Rekrutteringsdagene 22. - 23. mars

---

[1] Vikarbyrådirektivet regulerer også medlemslandenes mulighet til å ha begrensninger i adgangen til å leie inn og ut arbeidskraft, jf artikkel 4. Etter departementets vurdering innebærer er det imidlertid ikke nødvendig å endre norsk arbeidsmiljølov på dette punktet.

 

[2] Direktivet innehar i dag bestemmelser som gir muligheter til å gjøre unntak for likebehandlingsprinsippet gjennom tariffavtaler. På denne bakgrunn foreslår Arbeidsdepartementet å la landsomfattende arbeidstakerorganisasjon ha mulighet til å inngå avtale om unntak fra likebehandlingsprinsippet.