Norwegian 738-8811 toppbanner
Even Bolstad medium

Dato: 9. mars 2015

Skrevet av: Even Bolstad

4 myter skapt av streiken i Norwegian

Illustrasjonsfoto: David Peacock / Norwegian

Rundt streiken i Norwegian florerer en rekke påstander og myter. Daglig leder Even Bolstad i HR Norge avliver brutalt og nådeløst 4 av dem:

Mange kommentatorer sier at arbeidskampen i Norwegian er noe helt nytt i norsk arbeidsliv. Det er feil. Tvert i mot, dette er slik arbeidskampene opprinnelig var. Her er fire seiglivede påstander og myter fra mediebildet som ikke medfører riktighet.

Myte nr. 1: Streiken i Norwegian er helt unik

Nei, det er den absolutt ikke. Vi skal ikke lenger enn til historiebøkene til SAS for å se konflikt på konflikt. Og bak de konfliktene som faktisk kom i gang, var det flere som ble avverget.

Flyselskap kan ikke «produsere for lager». Slik er det også for nyhetsmediene, og det en av grunnene til at aviser som Aftenposten og flyselskap som SAS har en del til felles.

Når interessegrupper har trykket eller truet med å trykke på «stoppknappen», har virksomhetene som regel betalt seg ut av det. Igjen og igjen. Det fungerer på kort sikt. Men på lengre sikt, er det som gamle Bondevik sa «som å pisse i buksa for å holde varmen».

    «... det skal være en pistol der, faktisk to. En skal være rettet mot arbeidsgiver – den andre mot arbeidstaker»

    - Even Bolstad

    Myte nr. 2: At arbeidstakere settes opp mot hverandre er nytt

    At arbeidsgivere setter forskjellige selskap og arbeidstakergrupper opp mot hverandre er helt nytt, er det blitt hevdet.

    Men stopp litt! Var det ikke omtrent det SAS-ledelsen gjorde da de satt med tre kabinforeninger i tre forskjellige land - foreninger som i stor grad konkurrerte med hverandre om privilegier knyttet til langruter og annet?

    I prinsippet er det også det som skjedde da GM nærmest satte varemerket «SAAB» ut på anbud. Det landet som produserer billigst får produksjonen, var budskapet som gikk ut til fabrikker på tvers av mange landegrenser.

    Norske virksomheter med fabrikker i mange land gjør i prinsippet det samme.

    Norwegian har vokst, endret strategi og i forlengelsen av det skrudd om organisasjonen sin. Mannskapsleveranser har gått fra å være tett på kjernen til å bli en underleverandør. Det er helt forståelig at dette er tøft og at noen oppfatter at det tråkkes på psykologiske kontrakter når de juridiske endres.

    Men i prinsippet er det den norske kabinforeningen nå opplever det samme som det som skjedde da LO og Fellesforbundet kjørte bilindustrien på Raufoss i front for å tvinge frem løsning i konflikt med NHO.

    Når ledelsen i BMW og andre store virksomheter fant ut at det de så på som en stabil, trygg leverandør i Norge ikke lenger var stabil og trygg, var de raske til å skaffe seg alternative leverandørkjeder. Noe annet ville da også vært direkte dumt.

    Men på Raufoss jublet de ikke, verken da de ble tatt ut i konflikt eller da roen hadde senket seg. For da var skaden allerede skjedd. Livet som «nesten-monopolister» var definitivt over.

    Myte nr. 3: Dette er fagforeningsknusing

    Det er forskjell på rå arbeidskamp og fagforeningsknusing. Dersom arbeidsgivere blir utsatt for streik, for ikke å snakke om dersom arbeidstakere blir utsatt for lockout, er det helt naturlig å kjempe i mot. Det ligger stramme spilleregler rundt arbeidskonflikter, og Fagforeningsknusing handler om å bryte arbeidslivets spilleregler i den hensikt å undergrave fagforeninger, hindre fagforeningenes mulighet for å gjøre jobben sin eller å true og skremme ansatte til å bryte ut av streiken de er en del av.

    Å organisere for streikebryteri er tett opp til fagforeningsknusing. Grensene er diffuse og gråsonene store. «Nøytrale» og kompetente eksperter er enige om at vi er i gråsonen. Noen mener at Norwegian har gått over streken, men alle er usikre, mens noen sier det er «innenfor». Å slå om seg med bastante meninger om at dette er intendert fagforeningsknusing er skivebom og tendensiøst.

    Hvor streken ligger – både i forhold til beskyldinnger om fagforeningsknusing og streikebryteri - blir det eventuelt opp til rettssystemet å fastslå i etterkant.

      Myte nr. 4: At streik kan koste folk jobben er ikke nytt

      Å true med at man kan risikere å ikke ha en jobb å komme tilbake til, er uhørt, er det blitt hevdet.

      Det er feil.

      Parat-lederen kommuniserte sin store frustrasjon da det glapp ut av ham at det å forhandle med Kjos var som å «forhandle med pistol mot tinningen» - en uttalelse han rett nok trakk tilbake senere.

      Men poenget er at det skal være en pistol der, faktisk to. En skal være rettet mot arbeidsgiver – den andre mot arbeidstaker.

      Det er for eksempel en grunn til at man fremdeles bruker begrepet «plassoppsigelse» når man velger å gå til konflikt. Inntil ganske nylig var det ikke selvsagt at man hadde krav på å komme tilbake til stillingen etter at streiken var avblåst. Derfor er denne retten fortsatt oftest en viktig del av protokollen når konflikten er over.

      Og når noen til slutt blir så presset at man velger å skyte med pistol, så dør man faktisk, og i beste fall blir man hardt såret.

      Pengene renner ut av Norwegian, trusselen om konkurs i datterselskapet som er rammet av streik er reell og konflikten smerter i alle ledd.

      Smerten er nok ikke mindre hos arbeidstakerne, som ser at både egne og andres arbeidsplasser er satt i fare og som frykter at nettopp denne streiken kan gjøre at de kommer enda leger unna de målene om vern og innflytelse de faktisk gikk til streik for.

      Kampen om media og opinionen

      Streik og lockout er arbeidslivets «krig». Akkurat som krigen har sin folkerett, har arbeidslivet sin arbeidsrett. Og akkurat som propaganda og det å vinne krigens retorikk er viktige ingredienser i all militær krigføring, bruker partene mye ressurser på å bearbeide media og opinion når slaget står på arbeidsplassene.

      Mye er forberedt – en del må tas under veis.

      Det er ikke minst den kampen som nå utkjempes på TV-skjermen. I en tid hvor Norwegian over tid har vært lett å mobbe og begrepet «Kjos-fast» er blitt en del av norsk vokabular, burde Parat ha forutsetninger for å vinne denne krigen.

      Det klarte de ikke.

      Det er åpenbart at Parat ikke hadde sett for seg at kampen mot Bjørn Kjos skulle bli så tøff som den ble. Kanskje er det kampen om media og opinion som er det det vil bli skrevet historie om i etterkant.

      Pris til Kjos

      HR Norge, i samarbeid med Manpower, ga Bjørn Kjos «Kunsten å lede» i 2009. Jeg forfattet begrunnelsen, som stort sett består av to deler: Bjørn Kjos som den personen som ser muligheter og styrer på en genial måte – og Bjørn Kjos som får med seg medarbeiderne i hele Norwegian-familien.

      One big happy family.

      Den første delen står seg godt, jeg vil faktisk si at den står seg enda bedre nå enn da den ble skrevet.

      Bjørn Kjos er en suksessfull gründer. Han har klart å utnytte de mulighetene som er skapt i en bransje som bokstavlig talt har mye turbulens, hvor Norwegian har tatt av på en måte som skaper verdier for eiere, ansatte og samfunnet totalt sett.

      Bjørn Kjos har hatt konsistens mellom overordnet strategi og HR, og har vært flink til å holde klar siktlinje. Han har bygget forretningsideen inn i HR, samtidig som han aktivt har utnyttet de mulighetene som konkurransesituasjonen har gitt også i forhold til HR-området. Og på denne måten har selskapet oppnådd store konkurransefordeler, fordeler som de har utnyttet med stor suksess.

      Utfordringen for Norwegian i det videre, blir å hente frem kraften som ligger i den delen av begrunnelsen som tar for seg det relasjonelle og inkluderende. Og går ikke det, kan man faktisk også skape suksesser som først og fremst er basert på styring og management og ikke like mye motiverende lederskap. Bare spør Michael O’Leary. Men det blir faktisk et bedre arbeidsliv om man klarer begge deler.

      En nyttig påminnelse

      Når kruttrøyken har lagt seg kan vi se hva streiken har gjort for stemningen i norsk arbeidsliv. Noen hevder at vi har gått inn i en ny tidsalder. Det tror jeg ingen ting på. Men jeg tror at streiken er en nyttig påminnelse om noe vi kanskje har glemt – arbeidskonflikt er brutalt og jævlig. Det er derfor man i det lengste prøver å unngå det. Så midt oppe i alt det vonde er det kanskje det er noe godt i det å se krigens brutalitet utfolde seg for åpne TV-skjermer. Til skrekk og advarsel - både for arbeidstakere og arbeidsgivere.


        «Akkurat som krigen har sin folkerett, har arbeidslivet sin arbeidsrett» ​

        -

        Se også:

        Lenkene virker dessverre ikke lenger, men vil bli rekonstruert så raskt som mulig

        Hold deg oppdatert på det siste innen HR. 
        Meld deg på nyhetsbrevet vårt i dag!