Sykefravær Arbeidsmiljø

Dato: 2018-01-09

Skrevet av: Even Bolstad, daglig leder HR Norge

Det vanskelige sykefraværet – må vi ta andre verktøy i bruk?

«Innledning på Sykefraværskonferansen 2018, daglig leder Even Bolstad HR Norge»

Sykefraværet i Norge er skyhøyt. Og det er vanskelig. For den enkelte, for virksomhetene og for samfunnet.

Hver eneste dag er 6,5% av arbeidsstyrken syke. Det tilsvarer mer enn det samlede innbyggertall i Kristiansand, Tønsberg og Ålesund – til sammen.  I tillegg kommer 320.000 uføre. Der er flere enn det er innbyggere i Stavanger/Sandnes og Porsgrunn/Skien Bak tallene skjuler det seg store forskjeller mellom kjønn, sektorer, bransjer regioner og virksomheter.

Sykdom er også økonomi. Når noen er syke, har det direkte økonomisk konsekvens for noen. Noen må plukke opp regningen. Virksomhet, samfunn eller den enkelte.

For noen år siden anslo SINTEF at bedriftens kostnader for en ukes sykmelding til ca. 15.000.- pr uke.  Og dette er bare ekstrakostnader, dvs. produksjonstap og eventuelle utgifter til vikar, overtid el. 

Når arbeidsgiverperioden er over synker bedriftens direkte kostnader – men realiteten er jo bare at en andel av utgiftene skyves over til storsamfunnet. --- Når man ligger der med influensa, sliter med en kronisk sykdom som setter deg helt ut av spill, sliter med psykiske problemer som gjør det umulig å jobbe eller representerer smittefare skal du selvsagt holde deg hjemme.

Men i et land hvor folkehelsen er god, arbeidsgleden og tilliten er i verdenstoppen, opplevd arbeidspress lavere enn svært mange andre land, arbeidstiden er blant den laveste innen OECD og stadig flere er i jobber som ikke kan beskrives som fysisk tøft, er likevel sykefraværet alt, alt for høyt.

Vi gleder oss over fortsatt høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. Det betyr også at klarer å få med oss personer med mindre arbeidsevne enn gjennomsnittet. «De siste kortene i stokken» har mindre mulighet til å gå» all in» - hele tiden. Det betyr også at vi har mobilisert begge kjønn, hvor kvinnene har et gjennomsnittlig sykefravær som i snitt er mer enn tre prosentpoeng høyere enn menn.

Men det er ingen grunn til at vi skal ha et sykefravær som er langt høyere enn Sverige, Danmark og Nederland – for å nevne noen av land vi helt naturlig bør sammenligne oss med.

Vi er Europamestere i sykefravær. Vi kan ikke ha det sånn.

IA

Problemet er ikke nytt. Langvarig høyt sykefravær gjorde at vi fikk IA-avtalen i 2001.  «Det overordnede målet for IA-samarbeidet er å bedre arbeidsmiljøet, styrke jobbnærværet, forebygge og redusere sykefravær og hindre utstøting og frafall fra arbeidsliv», heter det.

IA kom i stand i forbindelse med et tariffoppgjør. Hvis vi skal kalle en spade for en spade, var nok IA i stor grad en taktisk manøver for å fendre av en overhengende fare for endringer i sykefraværslovgivningen – økt sykepengeperiode for virksomhetene og egenandel og karensdager for ansatte. Mange flinke folk har jobbet mye og godt med kloke tiltak innenfor IA-paraplyen. Men IA har ikke levert. Vi har ikke nådd målene og det er mange år siden noen med innsikt i problemstillingene vel egentlig har trodd på muligheten av å nå dem innen overskuelig tid. Kanskje har IA blitt en sovepute. Kritiske røster mener at ikke alle stiller opp, at noen av tiltakene trekker i gal retning, at særlig statlig sektor henger etter. Sist men ikke minst har altså IA latt effektive men politisk upopulære verktøy ligge urørt.

PROBLEMET ER STØRRE ENN ARBEIDSLIVET

Akkurat nå står lederen av STAMI på NHOs årskonferanse borte i veien og gjentar det han sa på Sykefraværskonferansen i fjor: For hver krone vi investerer i Arbeidsmiljø får vi 2,2 tilbake. Det er riktig og viktig, og ligger på mange måter i kjernen av det positive tankesettet som styrer IA-arbeidet. Men ikke alt kan løses på jobben. Mange sliter med et komplisert og krevende liv. Samlivsbrudd, økonomiske problemer, krysspress og opplevelsen av å mestre det prosjektet som kalles «Livet». Kanskje ligger mye av løsningen i å hindre at alt som er vanskelig styres inn i det medisinske behandlingssporet. Kanskje ville det være bedre bruk av både samfunnets og helsevesenets ressurser om man kunne få veiledning og coaching på blå resept der hvor alternativet fort blir piller og sykmelding i neste fase.

HOLDNINGER 

 Men sykefravær handler også om det å stille krav og det å gi konsekvens.

Jeg tror vi skal være så ærlige å si at noe handler om holdninger. Holdninger hos den enkelte arbeidstaker, men også hos arbeidsgivere, hos sykmelder og det storsamfunnet vi alle er en del av. Og i bunn av det hele: Når er vi syke?

Tidligere sjef i NAV, Joakim Lystad, fortalte en historie om broren sin som visstnok var lege et sted i Gudbrandsdalen. Han møtte hele tiden mennesker som hadde «vondter». Men er det egentlig bedre å ha det vondt hjemme enn å ha det vondt på jobb? var bror Lystad sitt retoriske spørsmål. Man er ikke nødvendigvis syk om man har en vondt.

Stor forskjell på folk. Noen bøyer nakken og står på videre der andre for lengst og uten å reflektere over alternativene «har sykmeldt seg».

SYKEFRAVÆRSBEGREPET 

 Kanskje bør vi avskaffe sykefraværsbegrepet. På samme måte som mange har forsøkt å erstatte sykefravær med arbeidsnærvær, vil jeg slå et slag for å gjeninnføre begrepet arbeidsfør. Har du beinet i gips er det ingen grunn for at ikke du skal kunne gjøre en helt utmerket kontorjobb. Og det er langt mellom det å være litt pjusk og det å ikke kunne jobbe – kanskje med litt mindre innsats akkurat den dagen, men likevel: Gjøre en jobb. 

SYKEMELDERNE

Sykemelderne har en nøkkelrolle i sykefraværsarbeid. De er behandlere, rådgivere og statens portvoktere. De fleste gjør en meget solid jobb. Samtidig har vi et fastlegesystem som rent økonomisk belønner det å ekspedere kundene raskt og effektivt. Og lite annet.

Mange stiller med diffuse og vanskelig etterprøvbare symptomer. Stiller man kritiske spørsmål, går det ekstra tid. I tillegg er det ikke nødvendigvis populært. I siste instans kan man risikere at pasienten/kunden blir så misfornøyd at de tar med seg kundeforholdet til en ny fastlege.

Vi har altså satt opp en incentivstruktur som aktivt bidrar til å jobbe mot at man skal vektlegge portvokterfunksjonen foran andre ting. Og kanskje som en konsekvens at vi i Norge er verdensmester i tillit har vi svært begrenset kontroll i etterkant.

For noen år siden hadde Nederland det høyeste sykefraværet i Europa. De måtte ta grep. En av de tingene de gjorde, var å etablere egne «NAV-leger» som overtok vurderingsansvaret etter noen måneder med sykmelding fra fastlegen. I Nederland virket det; preventivt så vel som i forhold til etterprøving. I tillegg frigjorde det kapasitet hos fastlegene. Det er liten grunn til å tro at ikke det samme ville skjedd om vi hadde tatt samme grep i Norge.  

STATENS FINANSIERING

Staten er raus. Ingen andre land det er naturlig å sammenligne seg med har så rause ordninger for sykefravær som oss når vi gir sykepengerefusjon uten noen som helst form for egenandel.  Presset på budsjettene øker og det er vanskelig å se for seg at ikke de også kommer til å treffe sykefraværsområdet. Tiltakene kommer til å bli upopulære og det kommer til å bli politisk bråk rundt dem. Tenk på pensjonsforliket. Det ble drevet frem av en forståelse av at vi måtte gjøre noe med kostnadene, og i forlengelsen av det – få flere til å stå lenger i jobb. Det faller vel inn under hva tidligere LO-leder kalte «den kollektive fornuft».

Det blir politisk støy når man knapper inn på et gode mange tar for gitt -  eller foretar en omfordeling grupper i mellom. Dette er den type saker man aldri vinner valg på – men man kan lett tape det samme. Om man politisk ikke kan gå forbi Bøygen, er det alltid mulig å skyve den foran seg. I hvert fall en stund.

POLITIKK

For sykefravær er politikk. Det handler om å fordele goder og byrder, Men ikke minst handler det om å håndtere dilemmaer. Et dilemma er to i og for seg høyverdige mål eller hensyn men som har det problemet i seg at det ene ikke lar seg forene med det andre. Og mye kan lett oppfattes som urettferdig og litte fair.

  • Ja, det er krevende å stramme inn hvis det rammer kronikerne - de som med gjentagende eller langvarig sykdom. Skal de betale egenandel på sykdom slik som oss andre som stort sett er friske og raske?
  • Er det fair at vi som er i privilegerte jobber kan jobbe hjemme dager vi ikke føler oss helt bra der andre bør eller må sykmelde seg?
  • Er det riktig at kvinner i snitt skal belastes mer enn menn, rett og slett på grunn av stor gjennomsnittlig forskjell i sykefravær?
  • Er det klokt å øke arbeidsgivers kostnader ved sykdom når vi ønsker å få personer med skrantende helse inn i jobb – og at de som har kommet innenfor ikke skal falle ut?
  • Er det forenelig med det å vise folk tillit når vi mer enn antyder at det er forskjell på det å føle seg pjusk og det ikke å være arbeidsfør?

Problemet med dilemmaer er at man må foreta valg. Man må ha guts nok til å si at – ja, vi ser saken fra begge sider men denne gangen må vi også ta i bruk de verktøyene som ikke nødvendigvis er det mest populære

  • Vi må få en egenandel på sykdom
    • Fordi det er fair at også den syke skal ta noe av belastningen og at det å ha en egenandel over tid kan være det beste virkemiddel for å opprettholde legitimiteten til rause ordninger
    • Fordi det er et lite dytt; aktivt incentivere det å komme tilbake.
  • Vi bør vurdere sykmeldingsleger slik de har i blant annet Nederland
    • Fordi det å vite at noen passer på over tid opprettholder tillit til system og dermed vilje til å finansiere
    • Fordi fastleger først og fremst skal gjøre folk friske og ikke ta utvidet ansvar i forhold til kompliserte livssituasjoner
  • Vi må kanskje akseptere høyere arbeidsgiverandel, men her er jeg i mest tvil, fordi vi vet at det vil medføre utstøtelse og motvirke inkludering. Hvis vi skal ha en økt arbeidsgiverandel, bør vi la pengene følge pasienter med dokumenterte problemer ut over det vanlige. F eks refusjon for kronikere. Kanskje bør vi i steder tenke andre nye tanker, slik som f.eks. Frisch-senteret har gjort når de foreslår å omfordele byrden gjennom å korte ned arbeidsgiverperioden samtidig som arbeidsgiver må bære større byrde over lengre tid dersom ikke den sykmeldte kommer tilbake i minst 50%.

Sist men ikke minst:

  • Gjeninnføre begrepet Arbeidsfør. Rett og slett fordi det er det dette dreier seg om.
  • Utvide det tidlige virkemiddelapparatet og stille opp for dem som sliter med Prosjekt Livet. Ikke alt lar seg løse med piller og sykemelding. Snarere tvert om.

AVSLUTNING 

Mye er oppnådd, mange gode tiltak har hatt stor effekt.

Når jeg nå etterlyser større politisk mot betyr ikke det på noen som helst måte at vi skal slutte med alle de positive, forsterkende tiltakene vi har jobbet med siden tidlig 2000-tall - snarere tvert imot.

For sykefravær er vanskelig. Og vi behøver mange verktøy i verktøykassen. I Norge har vi blitt ganske så gode i bruken av noen av dem. Den kompetansen skal vi ta med oss videre.

Det handler om å ha to tanker i hodet samtidig. Minst. Og som de sier i den byen jeg kommer fra: «Veien blir til hvis du går».

«We cannot solve our problems with the same thinking we used when we created them», sa Einstein. Han var ikke bare intelligent, han var også klok.

I det ligger også at vi må styre klar av den hensynsløse hensynsfullheten som ligger i å videreføre sykefraværsarbeidet slik vi har gjort til nå – og bare det.

Les også saken "HR-ekspert– Vil innføre «Nav-leger» og begrepet «arbeidsfør» i Dagens Perspektiv.

Hold deg oppdatert på det siste innen HR. 
Meld deg på nyhetsbrevet vårt i dag!