Fire argumenter mot firedagersuke

Artikkelen ble første gang publisert i HRmagsinet nr. 6 side 40-41

Nok en gang kommer diskusjonen om å innføre firedagersuke, både i Norge og i utlandet. Med full lønnskompensasjon. Andre heier mest på sekstimersdagen, som verktøy for å få en bedre balanse i livet.

Argumentene er høyst forståelige. Problemet er at argumentene mot en slik omfattende, dyr og egentlig firkantet reform, er så mange flere og veier så mye tyngre. Her er fire av dem.

1. Vi trenger arbeidskraften
Norge har et stramt arbeidsmarked. Arbeidsledigheten er lav, samtidig som etterspørselen etter folk er høy. Forsvar, helse, kommunal infrastruktur og alle gode formål innenfor offentlig sektor sliter allerede med å få dekket arbeidskraftbehovet. Nå skal det ansettes flere. Innen privat sektor, er det mange som må se langt etter vekst og økt lønnsomhet, rett og slett fordi arbeidskraften mangler.

Lønnspresset er høyt, og budsjettbalansen under press. Sentralbanksjefen bremser som best hun kan, også for å redde kronen. Men det har sosiale konsekvenser, særlig for dem som i utgangspunktet er dårlig stilt. I en slik situasjon er det ganske tonedøvt å ville trekke ut en stor del av arbeidskraften for å innføre firedagersuke.

2. Det koster for mye – og er urettferdig
Norske arbeidstakere jobber tett på minst i OECD, målt i antall timer. Det gjør at diskusjonen som nå ruller i Europa og USA ikke passer helt for oss. Den arbeidstiden de vil ned på, er den vi allerede har.

Noen snakker om at vi vil «tjene inn» forkortelsen gjennom produktivitetsvekst og mindre sykefravær. Det er ingen troverdige studier som underbygger dette. Det er mer nærliggende å se på full lønnskompensasjon for fire dagers arbeid som 20 prosent lønnsøkning, som nok de fleste av oss gjerne kunne tenke oss. Men det vil bety kroken på døren for mange virksomheter og gjøre at enda færre kommuner får kommuneøkonomien til å gå opp.

Når vi har fått valget mellom å ta ut produktivitetsvekst i lønn eller fritid, så har vi i hovedsak valgt lønn. Lønnsveksten har vært formidabel. Lønnsøkning og arbeidstid, blir litt Ole Brum. Det må gjøres valg.

Norge har dessuten tett på minst lønnsforskjeller i verden. Mellom sektorer, mellom virksomheter, og internt blant personer i samme stilling. Noen jobber «på tid», teller timer og får honorert ut fra det. Andre velger lange arbeidsdager, uten at det fullt ut kompenseres økonomisk, rett og slett fordi jobben også er et flott sted å realisere seg selv. Er det da rettferdig at noen skal få kompensert for å gå fra 100 prosent jobb til 80 prosent mens den som chipper inn ekstra ikke skal få den samme kompensasjonen? Og hva med dem som allerede jobber redusert med tilsvarende lønnsreduksjon, skal de plutselig få «etterregulert» lønnen opp? Dette er umulig å innføre uten at det vil ramme svært urettferdig økonomisk.

3. Det vi egentlig ber om, får vi på annen måte. Og kan få til enda mer, om vi vil

Siden diskusjonen om firedagersuke og sekstimersdag kom opp for mange tiår siden, har stadig flere av oss fått en ekstra ferieuke, fleksitid, utvidet foreldrepermisjon, tidskonto og ekstra rett til både småbarns- og utdanningspermisjon. Noen av oss nyter også godt av mulighet for hjemmekontor, og jeg tror generelt det er god grunn for å si at en ny generasjon ledere er ganske så mye mer «flexe» enn tidligere. Skulle vi ønske enda mer frislipp og fleksibilitet, kunne myndigheter og partene gjerne utvidet mulighet for gjennomsnittsberegning eller slippe opp på rammene for turnus. Eller fjerne begrensningen for midlertidig ansettelse for eldre medarbeidere, gjerne helt inn i evigheten. Et annet sted å starte, er for eksempel å kutte ekstraferien for dem over seksti. Dette vil ikke bare frigjøre penger, men vil også frigjøre arbeidskraft. Eller myket opp reglene for frivillig nattarbeid, om ikke av annen grunn så for å gi rom for å komme tidlig hjem til barn og heller jobbe litt på kvelden mulighet for det, uten å gjøre seg selv til lovbryter. Poenget er at listen er lang. Og det er mye som bør velges før firedagersuke eller sekstimersdag.

4. Det motvirker likestilling

Dersom vi ønsker å tilgodese barneforeldre, er det å øke barnetrygden et mye mer treffsikkert virkemiddel enn firedagersuke. Så kan de selv finansiere arbeidstidsforkortelse, om det er det som skal til for å lette på børa. Det er ofte i hjemmet det skorter aller mest på likestilling. Det er gjerne mor som tar ut mest permisjon, og fortsetter med å ta “støyten” hjemme i småbarnsfasen. Dette betyr ofte at hun får mange år på deltid før hun er tilbake hundre prosent i arbeidslivet. Mens mor har vært hjemme, har far jobbet, tjent penger og «bygd karriere». Kanskje splitter mor og far lag, hvor mor ofte får mer omsorgsrett enn far, med tilhørende belastningen. Vi kjenner tegningen.
La oss i hvert fall ikke gjøre kvinnene bjørnetjenesten å gjøre kvinnefellen enda verre enn den allerede er.

Betyr det at vi ikke kommer til å få flere arbeidstidsreformer?

Nei, selvsagt ikke. Men kanskje mer i form av at noen går foran og andre kommer etter. For er det ikke et paradoks at nettopp det som handler om å gi hver og en av oss økt fleksibilitet, skal måtte innføres på en så rigid måte som en generell arbeidstidsforkortelse innebærer?

De siste årene har vi sett at stadig flere reformer kommer litt listende på tå, med mindre kollektivt «one size fits all». Det gir økt rom for å tilpasse livsfase, arbeidsevne, livsvalg hos den enkelte. Som må balanseres slik at virksomhetene også får dekket sine behov og ønsker. Med stadig større kamp om arbeidskraften, behøver ikke det være noen dum strategi, sett fra arbeidstakernes ståsted. For når folk er knapp ressurs, er det de som blir den sterke part. Da kan fleksibilitet være ett gode, når man ønsker å skille seg ut fra alle de andre som tilbyr nesten det samme. Og der noen går foran, følger andre fort etter. Men i en tid hvor vi kommer til å gå tom for folk før vi går tom for penger, er ikke firedagersuke med full lønnskompensasjon svaret vi leter etter. Særlig ikke når verktøykassen er full av andre verktøy allerede.