De gode tiders forbannelse

Artikkelen ble første gang publisert i HRmagasinet nr. 3 side 30-31

For ikke lenge siden presenterte HR Norge og Kantar undersøkelsen ALX, som er en halvårlig temperaturmåling på norsk arbeidsliv. Resultatet var nedslående. Alle kurver pekte i gal retning. «Koronanedstengning, Ukrainakrisen, valutasmell og stigende energipriser har gjort noe med oss», konkluderte vi.

Samtidig var det litt som forventet. For det vi i realiteten finner gjennom en slik undersøkelse, er svaret på brøken «Opplevelse / Forventning». Vi har vært verdens mest privilegerte land over tid, med reallønnsvekst, trygghet og stadig bedre liv. Det gjør at forventningene – nevneren i brøken - er blitt så skyhøye. Da blir det tøft å være teller, hvis resultatet skal i pluss.

Verken jeg eller andre såkalte «eksperter» trodde LO skulle gå i streik. Riktignok endte det opp som en kort konflikt, hvor det var bare var små justeringer som skulle til, før resultatet ble «historisk godt» og klappet igjennom. Sett utenfra, løste det hele seg bemerkelsesverdig fort og uten opprivende motsetninger. Som har mye med at vi har parter som kan snakke sammen og komme til enighet, før kløften blir for stor. Og ledere som håndterer at det slippes ut damp, i en situasjon hvor alle skjønner at opplevelser ikke møter forventninger. Mange hadde stort, oppdemmet behov for å si ifra, og for å få en bekreftelse på at de blir hørt. For så å komme seg videre. Det var en del av det vi var vitne til.

Tilsvarende er det også på andre arenaer i livet. Som i politikken, om enn med litt andre utslag. Regjeringspartiene får lite styringstillegg for tiden. Noe av problemet de står overfor, er selvsagt at de forventningene som ble skapt, og som løftet dem inn i regjeringskontorene, var så skyhøye. Det er slik det ofte blir, uavhengig av parti, når man slåss om velgernes gunst. Problemet er bare det at når man skaper stor fallhøyde for seg selv, har fallemmen ekstra lett for å åpne seg. I bunn og grunn handler dette om ledelse, kommunikasjon og forventningsstyring, rett nok i et farvann som viste seg å bli enda mer ruglete enn de fleste forutså. Men som vi kan lære av, langt utenfor partipolitikkens grenser.

Om det kan være noen trøst, er det andre som har det verre enn oss. Storbritannia, Frankrike og USA er bare tre av mange land hvor oppdemmet frustrasjon søker utløp. Hvor streik følger streik og hvor politikere står lavt i kurs. Dels selvforskyldt, dels som funksjon av skarpe sosiale klasseskiller i kombinasjons med problemer som har vokst seg store og uhåndterlige over tid.

Det er i det landskapet vi her hjemme skal løse egne utfordringer. Riktignok tett sammenvevd med verden rundt oss og det som også andre sliter med. Utgangspunktet er imidlertid helt fantastisk. Det finnes knapt den statistikk hvor Norge ikke ligger helt i tet. Noe som gir oss verdens beste utgangspunkt for å gjøre verdens beste arbeidsliv enda mer produktivt, inkluderende og verdiskapende. Uten å gå inn en negativ spiral hvor skuffelse avler skuffelse. Nettopp i den situasjon må vi være ekstra oppmerksomme på hva vi sier, hva vi gjør og hvordan vi behandler hverandre.

Brøken «Opplevelse delt på Forventning» betyr i realiteten å skyte på bevegelige mål. Gårsdagens opplevelse blir til morgendagens forventning. Norge har vært annerledeslandet, i positiv forstand, på omtrent alle områder. Og nettopp det er det som har gjort brøken så beinhard å holde positiv over tid. Nå venter utfordringen med å kalibrere forventningene. Det er ikke slik at alt bare skal gå opp, opp, opp. Særlig ikke i en tid hvor miljøutfordringer, demografi og sikkerhetspolitisk uro trekker den stikk motsatte retning. Det er det vi skal ta inn over oss. Samtidig som vi dyrker tro, håp, positiv energi og mestringsglede.

Vi kjenner alle til «omstillingskurven», hvor sjokk og benektelse etterfølges av motstand og kanskje noen doser med sinne. Gjerne iblandet behovet for å fordele skyld, og da fortrinnsvis til noen andre. Før vi omsider starter prosessen med bearbeiding og nyorientering. Vi vet at det er en del av måten vi mennesker tar vare på oss selv, og på den måten håndterer overgang til en ny virkelighet, hvor andre standarder, vaner og forventninger gjør seg gjeldende.

I omstilling og når trykkokeren står på for fullt, er det helt naturlig å føle behov for å slippe ut damp underveis. Og det er akseptabelt, Innenfor de juridiske rammer og sosiale spilleregler vi har i samfunnet og på den enkelte arbeidsplass. Men selvsagt blir det også krevende, både for den enkelte og de som skal lede. Særlig for ledere som bygger karriere på hele tiden å ha flertallet i ryggen og bli gjenvalgt. Men også for de som forholder seg til at lederrollen ikke alltid handler om å vinne en popularitetskonkurranse.

Vi her godt vant i Norge. Som i utgangspunktet selvsagt er veldig bra. Men som også gjør at ikke alle er forberedt på at det som går opp, det kan også gå ned. Det gjør omstilling mer krevende. Som er de gode tiders forbannelse.