Tre nøtter til Arbeidslivet

Artikkelen ble første gang publisert i HRmagasinet nr. 8 2023 side 34-35

Alt dette får følgekonsekvenser også her hjemme. Oljepriser, flyktningestrømmer og prioriteringer i statsbudsjettet, for bare å nevne noe. Pilene peker bortover og nedover, valutaen har stupt og det er «dyrtid» både for virksomheter og den enkelte av oss.

I tøffe tider ser vi gjerne etter sterke, gode og trygge ledere. Da er det ikke bra at politikere, partene og andre tas på fersken i å sette andre krav til seg selv enn hva de stiller til andre. «Makta ter seg», som de sier på Youngstorget. Og de vet hva de snakker om. Vi ser økende politikerforakt, som sannsynligvis gir synkende tillit over tid. Det er dårlig utgangspunkt for å peke vei, skape rom for gode beslutninger og oppslutning om tøffe valg.

Derfor tre nøtter til Arbeidslivet, nå når vi går inn i et nytt år. I hvert fall for oss her hjemme.

Det legges til rette for verdiskaping etter oljen
Bærekraft handler om økonomi, samfunnsmodeller og muligheten til at nye generasjoner skal få gode liv. Ingen ting av dette er mulig dersom vi ikke løser klimakrisen. “We are on a highway to climate hell with our foot still on the accelerator”, som FN sin generalsekretær Antonio Guterres så treffende uttrykker det. AS Norge er godt vant. Oljefondet svulmer, men kan fort slite med en inflasjon som er høyere enn verdiøkningen. Det betyr i praksis at formuen minker. Som er dårlig nytt, men samtidig en god advarsel, når hver femte krone over statsbudsjettet er en oljekrone. Vi trenger nye bein å stå på.

Paradokset er at kraften i det vi skal vekk fra fremdeles er så sterk at det hemmer innovasjon og ny vekst. Det blir vanskelig å bygge det gamle på skuldrene av det nye, når det gamle fortsatt sparker unna, hever skuldrene og stikker av gårde med all den kompetansen de får fatt i. Og det med en lønnsevne hinsides hva en normal grønn startup kan få til, i hvert fall innenfor de reglene som gjelder for opsjoner og andre fattigmannsløsninger vi kunne brukt til belønning i Norge.

AS Norge har bedre muligheter enn de fleste for å støtte innovasjon og nyskaping. I stedet spenner de bein med ekstra arbeidsgiveravgift. Dette er for kompetanseskatt å regne og ikke akkurat et håndslag til den som vil starte noe nytt og trenger kompetansen som skal til - mer en ørefik.

Kompetansemangelen reduseres ved å tenke nytt
Kampen om kompetansen er internasjonal. Tidligere har vi kommet godt ut, ikke minst ut fra en kombinasjon av sterk krone og stor arbeidsledighet i andre land. Nå er ting snudd helt på hodet. Vi kan og bør fortsatt være internasjonalt konkurransedyktige, men kan ikke i samme grad kjøpe oss til suksess. Vi må gjøre jobben selv.

Norge har kompetanse som er sånn midt på treet, sier OECD. Det er både bedre og dårligere studiesteder i utlandet. Men vilkårene for utenlandsstudenter er betydelig forverret siste år, ikke minst på grunn av valutakurs som ikke er kompensert. I stedet er det regional utdanning som prioriteres. Man velger bort å få impulser fra de beste ute, å samle studenter i større studiemiljøer, drive samlingsbasert og støtte digitalt her hjemme, til fordel for å klatte utover. Prisen er høyere kostnader og et lavere akademisk nivå.
Virksomhetene er Norges viktigste læringsarena. Det er ikke til å stikke under en stol at mange av oss ikke har tatt ansvaret de burde, og satset på svingdøransettelser i stedet for å løfte og omskolere dem man allerede har ansatt

Vi må jobbe smartere, tenke nytt om organisering, med nye driftsmodeller og større grad av samarbeid internt, mellom virksomheter og på tvers av sektorer og land. Myndighetene må stimulere og ikke hindre utviklingen. «Selv om de ikke vil hjelpe virksomhetene, behøver de jo ikke ødelegge», som en HR direktør sa om stadig strengere innleieregler.

Den norske arbeidslivsmodellen fornyes

Ingen ting av dette er mulig, om ikke den norske arbeidsmodellen fornyes og forbedres. Det er ikke bærekraftig om vi velger romantisering av fortiden og reversering, i stedet for nyorientering mot det som kommer.

Aldri før har så mange stått samlet om å støtte kampen mot utenforskap og utnytte restarbeidsevne. Arbeidslivet er en mestringsarena, og et av de viktigste verktøyene for utenforskap. Viktig for dem som rammes og samfunnet, men også for den enkelte virksomhet som så sårt trenger all kvalifisert kompetanse de kan få. Lønnssubsidier er så mye bedre enn trygd, men brukes i for liten grad.

Tillitsvalgte og arbeidsgivere må trekke sammen, der hvor de virker i stadig større grad å skille lag - særlig utenfor konkurranseutsatt sektor. IA må fornyes og forbedres, og man må i tillegg se med friske øyne på den delen av verktøykassen som i liten grad er tatt i bruk. Psykefravær trenger tett oppfølgning, tidvis også ut over hva som oppfattes bekvemt både fra den sykemeldte, leder og lege.

Lønnsforskjeller bør holdes nede, med større vekt på å løfte bunn enn å kutte topp. Staten har ansvar for verdige arbeidsforhold også for dem som ikke er en del av det organiserte arbeidslivet og som partene i liten grad prioriterer; dem som ofte er blant de svakeste og reelt sitter nederst ved bordet. Et av virkemidlene som ikke alle er like glade i, er lovfestet minstelønn. Et enda mindre populært tiltak er å avvikle og refordele statens subsidier til AFP, for å unngå et todelt pensjonssystem her i landet. Samtidig som vi må gjøre det mulig å konkurrere og Norge til attraktivt bosted for de sterkeste. Det være seg pensjonerte skiløpere, fotballspillere, suksessrike grundere og andre kapitalister som nå flytter utenlands.

Sist, men ikke minst må vi desentralisere makt og vise reell tillit. HR Norge og Kantar sine undersøkelser viser at lokale tillitsvalgte og arbeidsgivere nyter større tillit enn sentrale politikere og «partene», dersom man spør folk flest. Da er det et paradoks at man snakker så mye om en tillitsreform, men samtidig vegrer seg for å overføre makt til der hvor tilliten faktisk lever, leverer og har det bra. Det så vi ikke minst under korona.

Å knekke nøtter handler om å knuse noe, for å få tilgang til kjernen som er så mye bedre. Kunsten er å endre, før vi står til knes i problemer og krisen er et faktum. Da kreves handlingsvilje og handlingskraft. Tryggheten ligger i selve det å hele tiden kunne endre seg. Som forutsetter å motstå fristelsen til å søke falsk trygghet i løsningene som først og fremst funket for noen tiår siden.