Sett deg selv på lading i jula

Kronikken ble første gang publisert
i HRmagasinet nr. 8 2022 side 40-41

Norge går så det griner. I mange bransjer er det ikke folk nok til å møte etterspørselen. Kokker, servitører, og mange andre. Vi blir heller ikke yngre, og alle vet at Norge kommer til å slite med helsepersonell. Vi må endre samarbeidsmønstre, gjøre eldre mer selvbetjent og rasjonalisere bort gammeldagse og tunge prosesser. Da er det et paradoks når nettopp mangelen på IKT-spesialister bremser det som skal til for at de som jobber i helsesektoren og alle andre av oss skal kunne jobbe mer effektivt.

Og midt oppe i dette sitter økonomene i en krok og mumler at arbeidsledigheten er for lav. Politikerne skjønner godt hva de sier og er i stor grad enige, men kan selvsagt ikke innrømme det utad. «Ja, og så må vi få flere uføre i jobb, øke den effektive pensjonsalderen og hver av oss må jobbe mer», sier økonomene for virkelig å toppe partystemningen. I de kretsene er det få som heier på sekstimersdagen og heller ikke mange som synes at det er naturlig at Norge skal ha høyere sykefravær enn nær sagt alle andre.

Noen sier at økonomer representerer «The dark side», der de dytter frem sine komparative data også når det smerter som verst. Problemet er bare det at de har så gode poenger. Ola og Kari Nordmann jobber omtrent minst av alle i OECD. 1427 timer i året for å være nøyaktig. Ikke jobber vi mer enn før heller, snarere tvert om.

Med det hører vi til en eksklusiv, privilegert klasse av høyproduktive og egalitære land, som klarer å skape mye ut av de timene vi faktisk jobber. Tyskerne jobber minst, med sine 1349 timer. Da er det langt opp til USA på 1791, for ikke å snakke om Mexico med sine 2128. Men så var det sysselsettingsraten da, selve nerdetallet, som beskriver hvor mange av oss i arbeidsfør alder som faktisk jobber. Det er den samlede arbeidsinnsatsen som finansierer velferdsstaten. Og selv om sysselsettingsraten har falt betydelig en del år, ligger vi ikke så ille an. Utfordringen og muligheten er at andre gjør det bedre. For eksempel Sverige. Den økonomiske effekten dersom vi kunne løfte oss fem prosentpoeng og få flere i arbeid i stedet for på trygd, helt opp til svenske tilstander, ville vært massiv.

Mange av oss har fulgt Thomas Seltzer på NRK og programmet UXA. Økende forskjeller, arbeidsledighet, politisk polarisering og år etter år med nedgang i kjøpekraft, har gjort noe med hele samfunnet. Det er noe både journalister, HR folk og andre må huske på når vi fanger opp catchy soundbites og strør om oss med agile prinsipper, covid fatigue og silent quitting. Everything er visstnok great i USA. Eller skal bli det. Men det er også mye mer ekstremt, særlig tatt ut av kontekst.

Selv om en del av det som kommer fra USA blir litt trender på stereoider, representerer det samtidig også et forstørrelsesglass og tidlig varsel om hva som kan komme i Norge.

Nå strammer det seg til også hos oss. Det er få som faller utenfor, men det hjelper lite for dem det gjelder. Og økonomene har faktisk rett. Veien ut i kulda går via sykdom, uførhet og utenforskap.

Arbeidsledigheten i Norge er på lave 3,2%. Tunge konjunkturskyer og tilstrømning av personer som hadde en krigssone som siste holdeplass før ankomst Norge, vil gjøre at ledigheten vil stige. Antakelig mer enn hva statsbudsjettet nokså optimistisk anslår. Utenforskap er fælt for dem det gjelder og deres nærmeste – og det koster. Ikke bare en generasjon, men i flere generasjoner fremover. Det er også noe hardbarkede excel- og arbeidslivsøkonomer kan slutte seg til.

Har så dette noe med HR å gjøre?

Javisst. For det er vi som bygger organisasjoner, hvor talenter kan utvikles, blomstre, prestere og levere resultater. Det er forretningskritisk. Det er vi som må utfordre øvrig ledelse og hjelpe den enkelte når noen dyttes ut i kulden. Det er vi som kan designe systemer som gir påfyll og ny kompetanse til dem som andre sier er i ferd med å gå ut på dato. Det er HR som skal dytte på en kultur som utfordrer på leveranse, samtidig som vi verdsetter og praktiserer omsorg, respekt, mangfold, inkludering og ivaretakelse. Det er vi som må utfordre dem som dytter på kortsiktige løsninger med langvarige kostnader og negativ bunnlinje – for den enkelte, virksomheten og samfunnet vi er en del av. Det er også vi som må dytte når linjeledere ikke tar tak og står i rollen, også når ting er ubehagelig.

«Hold hodet kaldt og hjertet varmt», pleier vi å si når vi møtes. Det gjelder ikke minst i tider som nå.

Korona var en test og den stod vi av. Nå venter mer usikkerhet og krevende beslutninger - masse jobb og masse mening – med dilemmaer og paradokser i nær sagt alt hva vi foretar oss.

Uten å passe på egen fysiske og mentale helse, utvikle egen kunnskap og skape rom for refleksjon, er det ingen som klarer å levere så godt man kan og bidra med det som forventes.

Nå er det desember og få uker igjen til store deler av Norge stenger ned. Ikke bytt ut jobbstress med julestress, men sett deg selv til lading og la roen komme til deg og dine. For om ikke av annen grunn: Hvis ikke du tar vare på deg selv har du heller ikke mulighet til å ta vare på andre.

God jul og fredelig nytt år.