Kan alle bli Jo Nesbø?

Denne saken ble første gang publisert i HRmagasinet 13.12.2021

Jo Nesbø har talent. Han er et multitalent, faktisk. En slik som virker å få alt har rører ved til å bli til gull. For en som prinsipielt skulle ønske at talent var litt jevnere fordelt, med sosialdemokratisk ånd som de fleste av oss har i ryggraden, er det nesten litt irriterende. Kanskje er det en dæsj misunnelse der også. For om ikke alle får likt, er det i hvert fall et poeng at jeg skulle fått mer.

Talent er ujevnt fordelt. Noe kommer av genetikk, annet av miljø. For å holde seg til fotballen: Hvorfor ser vi barna av den gylne 90-tallsårgangen dominere i fotballen? Haaland, Thorstvedt og flere til? Selvsagt kommer noe fra far. At noen gamle stjerner fant sammen med andre med gode genetiske kvalifikasjoner for idrett, er heller ikke en ulempe. Avlsteori har faktisk noe for seg, uansett hvor politisk betent det er. Resten handler om hva som påføres av holdninger og verdier rundt kjøkkenbordet og i helgen, hvem man omgås i fritiden og hva og hvor mye som skjer på femmerbanen og oppover. Litt handler også om flaks og fravær av skader. Men i bunn og grunn er det lettere å bli verdens beste fotballspiller om man heter Haaland enn f eks Bolstad. Slik er livet, enten vi liker det eller ikke. Men alle av oss kan gjøre det beste ut av det vi har fått tildelt.

«Jeg var ikke den beste da jeg vokste opp», sier Solskjær. «Forskjellen på meg og de andre, var at jeg ble stående igjen og trene da de andre dro hjem». Det har han sikkert rett i. Unge Bolstad kunne kanskje klart å komme seg på OBOS-liga nivå eller noe slikt, dersom han hadde gått all in og fått god støtte. Men helt klart ikke noe mer. Rett nok fylkesmester i friidrett, men definitivt best uten ball som han var. Tilsvarende er sløydkarakteren min er en indikasjon på at jeg neppe hadde blitt en god kirurg, uansett hvor mye jeg hadde kvalifisert meg inn på et medisinstudium. Selv ikke massiv trening på høyre- og venstrehofter kunne gjort meg ordentlig god; det hadde ikke blitt til gull uansett hvor mye jeg hadde pusset. For gråstein er fortsatt gråstein.

Profesjonell fotballspiller eller Rockeartist. Det er mange gutters drøm. Jeg tilhører en slekt, hvor min far ble fritatt for musikk «fordi de hadde hørt hans søster synge». En slik deterministisk dom fra en tilfeldig lærer ville vært forside i VG i dag. I stedet lærer vi barn og unge voksne å tro at det meste er mulig bare de satser. Sky is the limit. I møtet med virkeligheten går de fleste av oss før eller siden på en smell eller fem når vi utforsker akkurat det. Som også kan gi mye god læring i. Særlig dersom det står foreldre, kolleger og ledere der som kan hjelpe deg opp og videre. Det forutsetter de rette doser av støtte, utfordring og klokskap og som får nettopp deg til å bli den beste versjonen av deg selv. Det være seg som kokk, fotballspiller, akademiker eller leder.

Talent er kontekstavhengig. På samme måte som en fotballspiller kan glimre i en klubb og feile i en annen, kan en leder eller medarbeider lykkes under visse rammefaktorer og feile under andre. Men alle kan bli bedre, også når de ikke får spille med godfoten. Og kanskje nettopp det å slite er det som gir noe av den beste læringen. Om ikke annet, kan det gi nyttig refleksjon og bevissthet om hva man ikke er god til, kunnskap som er viktig for å bygge team som kompletterer og ikke bare konkurrerer.

High Potetial, eller HiPo’s, heter det på utenlandsk. Potensiale for noe mer. Ofte blander vi HiPo med High Performer. De fleste High Potentials er også High Performers i den rollen de har. Men ikke nødvendigvis omvendt. Ikke minst når det gjelder ledelse. Det å ha stålkontroll på detaljer, være ekspert og kunne fungere godt som både spesialist og førstelinjeleder, er ikke nødvendigvis det som gir forutsetninger for å bli leder på høyere nivå. Snarere tvert imot. Har du først lært deg, trygghet og fått suksess basert på kontroll, er det ofte krevende å bli den lederen som får til den gode distanserte nærheten som gir andre rom for å vokse.

Intelligens er en viktig talentvariabel for å kunne bli en god leder. Det er ikke så dumt at det snurrer godt rundt i hodet når kompleksiteten øker. Men faktisk er det slik at de aller mest intelligente ofte sliter med selve lederskapet. Det er krevende å erkjenne at de selv ikke alltid vet best, bør gi slipp og løfte andre. Det begrenser talentet. Som, om ikke annet, har det gode i seg at de åpner rommet for oss andre.

Da vi presenterte undersøkelsen «Creating People Advantage» for en tid siden, sammen med BCG, var en av funnene at norske virksomheter har lite fokus på «top talents», det vil si høyt presterende personer med potensiale for mer. Arbeidslivets Haaland’er, om man vil. «Men er det ikke galt å fokusere bare på de beste, er det ikke bedre å satse på å hente ut potensialet hos flere?», var det en journalist som spurte. Et meget godt spørsmål – av flere grunner. Å fortelle noen at de er et talent, i større grad enn andre, kan gi urealistiske forhåpninger i seg selv bli en oppskrift på fiasko. I tillegg sender det signaler til andre. Selv om man er bestemann på andrelaget, er man fortsatt ikke på førstelaget. Man opplever at man ikke blir satset på. Da er det lett å melde overgang til naboklubben hvor 10’er rollen faktisk er ledig og hvor du kommer med på talentprogrammet. Dessuten er det noen som modner tidlig, men som så flater ut og kanskje slukner. Andre trenger litt tid for å komme i gang. Fotballen vet at det å være eldre enn de andre er en tilfeldig kvalifikasjon, og kvoterer inn dem som er født sent på året på de aldersbestemte landslagene. Å spre utviklingsressursene på flere og ikke legge alle eggene i en kurv løfter flere og reduserer risiko for feilvalg. Stig Inge Bjørnebye var for eksempel ingen barnestjerne, og gikk fra reservebenken på Elverum til venstreback på Liverpool og landslaget. Husk at det var Bjørnebye som slo Flo-pasningen; det var samarbeidet mellom ham og storebror Flo som ga suksess. Bak stod det en klok leder som så potensialet, gjorde kobling og løftet begge to og laget totalt sett. Slik er det også i arbeidslivet.

Betyr det at vi ikke skal satse på Haaland’er, enten de finnes i akademia, kokkekunst eller lederskap? Selvsagt ikke. Vi skal booste talent som best vi kan. Og den som har vært så heldig å få jobbe med de beste, vet hvor verdifullt det kan være om de rette verdiene også er på plass. Resten handler om klokskap, kunnskap, kommunikasjon og passe mix mellom styring og lederskap. Noen virksomheter er talentfabrikker, slik som Hødd og Skeid. Noe av storheten deres er at de også feirer suksess når de sender de beste videre. La oss heie på dem som vokser ut av egen rolle, avdeling og virksomhet – de som får bryne og utvikle seg videre andre steder. Hvem vet. Kanskje kommer tilbake, enten i form av reansettelse eller som ambassadør, kunde eller samarbeidspartner. Når noen går ut, gir det dessuten rom og utfordringer for andre. Hull skal fylle. De nye kan bygge på det gode og samtidig tilføre noe ekstra. Selv om de individuelt sett ikke er bedre, kan resultatet totalt sett bli bedre. Kanskje kan ikke alle bli Jo Nesbø, men alle kan utvikle seg, bidra og bli den beste versjonen av seg selv.