Lønn som fortjent?

Artikkelen ble første gang publisert i HRmagasinet nr. 1 2022

Rapporten fra Teknisk Beregningsutvalg (TBU) legges frem i midten av februar. Selv om forpostfektningene og mediapleien har holdt på lenge allerede, er det kanskje da lønnsoppgjøret ordentlig er i gang. I år blir det forbundsvist hovedoppgjør, som betyr at alle avtalene skal reforhandles. Det skjer med Fellesforbundet og Norsk Industri i front. Deretter skal flere hundrede små og store avtaler inn i folden. I de fleste tilfellene går det greit. Men neppe over alt.

30.000 som er omfattet av Industrioverenskomsten legger listen for 2,8 millioner arbeidstakere som kommer etter. Det er en drøy prosent, begrenset til privat sektor og et lite antall yrkesgrupper. Samtidig representerer de LO og dermed indirekte hver fjerde arbeidstaker her i landet.

Hele konstruksjonen er basert på at den hellige «rammen» skal overholdes. Og den som ikke vil, den skal. Det betyr stor sannsynlighet for at frontoppgjøret ender i mekling. På den måten binder man opp Riksmekleren for å hindre at han kommer på sklia og gir mer til dem som kommer senere. I så tilfelle ville det rokke ved hele systemet. Konfliktnivået ville øke om opplegget skulle gjøre at sistemann ut fikk mest. Da ville heller ingen akseptert å gå i front.

Lønnsoppgjøret starter 9. mars. Mye tyder på at første april også blir første mulige streikedag. Når siste oppgjør er i mål, er mer i det blå.

Uansett er det mange små og store problemer som skal forseres først.

Noen stikker fra
Noen vil hevde at de har blitt hengende etter alle andre. Det er stort sett feil. Over år er lønnsveksten forbausende stabil mellom grupper. Men mye av lønnsdannelsen skjer lokalt og hvert år er det noen som får mer. Når TBU kommer i midten av februar, får vi antakelig høre at IKT-ingeniører stikker av. Markedet er støvsugd og lønningene stiger raskt. Det er også liten grunn til å tro noe annet enn at finans, energi og olje har vært rause også i år, noe som alltid skaper dårlig stemning blant dem som jobber ut fra trangere økonomiske rammer. Senere kommer årsrapportene hvor lederlønningene synliggjøres. Nye EU-regler gjør at rapportene omfatter flere og er mye mer detaljerte. Journalistene gleder seg allerede.

Reallønn og kjøpekraft
Norge har over år hatt en ekstrem vekst i reallønn og kjøpekraft, langt høyere enn de fleste andre land. Fellesforbundet krever vekst i kjøpekraft også i år, det vil si at lønnsoppgjøret skal kompensere på alt fra strømpriser og endring i valutakurser til rente og skatt. De møter arbeidsgiverne forsøker å forholde seg til de fire kriteriene i tariffavtalens bestemmelser - bedriftenes økonomi, produktivitet, konkurranseevne og lønnsomhet.

Lav- og kvinnelønn
Fellesforbundet ønsker lavlønnsprofil. Tidvis beskrives dette som likelønnstillegg. Men ved å fokusere kjønn for sterkt, får man samtidig et problem ved at store grupper innenfor f eks transport faller utenfor. En annen og enda større utfordring er at lav-/likelønnsprofil vil treffe brede bransjer som allerede snapper etter luft nå etter korona. Et tredje problem, som først oppstår senere, er at en lavlønnsprofil innen offentlig sektor betyr å prioritere LO-grupper fremfor for eksempel medlemmene i Akademikere og UNIO. Det faller naturlig nok sjelden i god jord hos dem.

Svært forskjellig økonomisk utgangspunkt
A/S Norge er som en motorvei med filer i flere hastigheter. Da må fagbevegelsen må balansere hvordan de på den ene siden skal få sin del av verdiskaping blant virksomheter som går som en kule, med hotell- og restaurant og andre hvor høy lønnsvekst kan bety kroken på døren og tap av arbeidsplasser. Det er en balanse de har god tradisjon for å klare på en god måte.

Lønnsnemnd, bindinger og allianser
Veien til lønnsnemnd er kortere i Norge enn mange andre land, og går ut over hva ILO-konvensjonen gir hjemmel for. Men uten at de vil innrømme det, er den både nyttig og akseptert som «exit button» for både arbeidsgivere og arbeidstakere som vil avslutte en konflikt. Den som vil komme ut av en innelåst situasjon eskalerer konflikten, regjeringen kommer med lov om tvungen lønnsnemnd og Rikslønnsnemnda kommer forutsigbart nok med en beslutning mer eller mindre identisk med «rammen». Partene klager og skylder på regjeringen.. Det er en del av spillet. I år blir dette mer kilent enn det har vært de siste år, siden vi har en regjering ledet av AP og med tette bånd til LO. Det gjør dem svært sårbare dersom kritikken kommer fra Youngstorget. Men kan om mulig slå enda hardere dersom man beskyldes for å løpe LO sitt ærend når konkurrerende fagforeninger tvinges inn i den rammen som LO har lagt og som særlig LO er avhengige av at overholdes.

Lærere og sykepleiere
Hovedoppgjør er også de oppdemmede forventningers høytid og nedtur. I år er det mange som peker på lærere og sykepleiere som «det store problemet». Dette er året de skal løftes. UNIO har forberedt streik over flere år og bygget opp masse goodwillkapital, ikke minst i forbindelse med korona. Problemet er at de er så mange. Selv små tillegg gjør store innhogg i potten. Og selv om mange unner sykepleiere mer, går det ofte en grense dersom de selv ender med å få mindre. En løsning kunne være dersom UNIO aksepterte å målrette tillegg for eksempel til sentrale strøk med høye bokostnader, eller ved å løfte visse kompetansegrupper. Men det er de i liten grad interessert i.

Politikere som skaper støy
«Alle» er enige om at lønnsoppgjøret er partenes ansvar. Men både ytre høyre og ytre venstre er tydelige på at regjeringen må prioritere noen grupper. Andre henger seg på. Det er ikke veldig klokt. Og uansett ville det bli galt og møtt med kritikk om statsråder skulle peke spesielt på Akademikere i Helsedirektoratet, UNIO-organiserte sykepleiere eller NTL-organiserte som har stått på i støttefunksjoner.

Trusselen om konkurranseevne og rentehopp
Alle vet at om sluttsummen blir for høy, så får det konsekvens både for norske hoteller og eksportbedrifter. Dersom lønnsoppgjøret blir for raust eller Slagsvold Vedum slipper opp i finanspolitikken, skyter inflasjonen fart. Da er det Norges Bank sin jobb å trekke i bremsen ved å øke renten og inndra kjøpekraft. Den spiralen er dypt usosial og går mest ut over lavlønnede, dem i etableringsfasen og andre utsatte grupper. Tidlige LO-leder Yngve Haagensen snakket ofte om «den kollektive fornuft». Det er antakelig fortsatt en god rettesnor.

Det er ikke lett å gi lønn som fortjent. Men uansett, lykke til!

Dette innlegget er skrevet før Fellesforbundet gjorde sitt tariffvedtak og før fremleggelsen av TBU.

Les mer om HR Lønnsrapport 2022 og meld deg på presentasjonene som går i 5 forskjellige byer her.

Tariffsider:

LO / NHO / UNIO / Akademikerne