Dyrtid rammer alle, men sentralbanksjefen fortjener en hyllest
De fleste av oss kjenner det økonomiske presset. Strøm, huslån, mat og alt av importvarer. Valuta, rente, skatter og avgifter - og virksomheter som skal ta igjen det tapte etter korona. Snart kommer lønnsoppgjøret, hvor mange forventer å få kompensert for at de ikke har fått reallønnsvekst de siste par årene. Problemet er at arbeidsgiverne har lite å gi, for dyrtiden rammer også dem.
Artikkelen ble første gang publisert i HRmagasinet nr. 7 s. 40-41
Når HR Norge spør virksomhetene hva som bekymrer dem mest, handler mye om kompetanse. Hakk i hæl kommer rammebetingelser og kostnader. Særlig offentlig sektor fokuserer på det siste, viser rapporten “Hva holder direktørene våkne” (HR Norge 2023). «Det er helt fortvilende», hørte jeg en kommunedirektør si her om dagen. «Vi har rett og slett ikke pengene som skal til». Hun er ikke alene.
For kommuner som har lån, får økte rentekostnader. Akkurat slik som alle oss andre. I snitt har de fleste kommuner 1,1-ganger’n av inntekt i lån, viser tall fra SSB. Halvparten av kostnadene går til omsorg og grunnskole alene, så kommer barnehager og annet på toppen. Størstedelen av kostnadene er personalrelatert. Hver tidels prosent i lønnsoppgjøret betyr derfor enda mer grå hår i hodet på dem som skal balansere ressursbruk og tjenester. Det er en nærmest håpløs spagat. Særlig et land hvor vi som innbyggere forventer stadig flere og bedre tjenester - til stadig flere.
Det er ikke mange i kommunene som tjener 850.000.- eller mer. Selv om kommunene også i høyeste grad kunne hatt nytte av slik kompetanse. Det gjelder sivilingeniører, siviløkonomer, jurister og andre. Den paradoksale, er at vi i en slik situasjon gir ekstra skatt til det vi ønsker mer av; Kompetanse. Samtidig låser vi altså høyt kvalifisert inne i bransjer som olje og gass og finans, mens det blir tøffere for oppstartsbedrifter eller andre med lav lønnsevne. Det gjelder også de som skal ta oss gjennom det grønne skiftet. For med denne avgiften øker virksomhetene lønnskostnadene. For den ansatte er konsekvensen at Teknisk Beregningsutvalg kommer til å fastslå at lønnsandelen øker og at det dermed blir mindre til fordeling i lønnsoppgjøret.
Hver femte krone i statsbudsjettet er en oljekrone. Statsbudsjettet klarer så vidt å holde seg innenfor handlingsregelen, og det i et år hvor samfunnet går for fullt og arbeidsledigheten er nærmest ikke-eksisterende. I denne situasjonen, hvor alle av oss sukker når det kommer nytt brev fra banken om at lånerenten igjen er økt, har jeg lyst til å heie frem en helt som får så alt for lite ros: Sentralbanksjefen. Hun måles ikke på popularitet, men i hvilken grad hun og hennes kolleger klarer å opprettholde finansiell stabilitet. Når arbeidsledigheten er lav og det er lite tilgjengelige ressurser, øker hun renten. Det er for å redusere skadevirkningen av politikere som bevilger penger til gode formål, men mer enn de burde og til satsninger hvor det ikke finnes ressurser. Og dersom partene skulle bli for løsslupne i lønnsoppgjøret, står hun der igjen. Steng, men forutsigbar. For det fortjener hun blomster, ikke kaktus.
Hun gjør det med kaldt hode og varmt hjerte, med forståelse for at dersom vi pumper for mye luft inn i ballongen som heter norsk økonomi, så vil den sprekke. Da vil alle av oss måtte tåle smellen av en «hard landing». I stedet prøver hun å finne den fine balansen hvor vi holder inflasjonen nede, opprettholder konkurransekraft og unngår at fest blir til bakrus i form av høyere arbeidsledighet og redusert vekst. Det blir litt som tran. Vi vet det gjør godt, men smaken er jo ganske pyh…
Kanskje nesten like viktig er den preventive effekten. Å ha renten som riset bak speilet virker disiplinerende både for politikere og partene. Så lever hun sikkert godt med å bli kjeftet på av de som trenger en syndebukk for problemer de selv har vært med på å skape. Det hun egentlig gjør, er med fast hånd å hjelpe oss til å legge dyrtiden bak oss så fort som mulig. Så får vi heller tåle den grelle transmaken en stund til!
