Kompetansekrisen tar tak, gjør vi det samme?

Artikkelen ble første gang publisert i HRmagasinet nr. 5 2023

Noen kompetanser gjelder bare enkelte bransjer. Slik som helsefagarbeidere, artillerister eller kokker. Innenfor andre områder er det mer alles kamp mot alle. IKT står kanskje i en særstilling, ikke minst fordi mangel på IKT-kompetanse blokkerer utvikling på så mange andre områder.

Hvorfor vi står der vi er

Vi har visst om befolkningsutviklingen i mange år, men uten å ta tilstrekkelig tak. Men et problem kommer sjelden alene. Det gjelder også demografi. La oss for eksempel se på inkludering, hvor IA avtalen har vist seg utilstrekkelig og resultatene altfor svake. Eller utdanningssystemet, som sliter med å tilpasse seg nye behov og muligheter. Eller virksomhetene, som har levert for dårlig ikke minst opp mot yrkesfaglige utdanningsløp.

Oljebransjen er viktige for hvor vi står i dag. På godt, men også litt vondt. Den har gitt oss massive inntekter som har finansiert en stadig større offentlig sektor og velferd for den enkelte. I tillegg har den gitt oss engineering-kompetanse i verdensklasse. Folk har fått god lønn. Baksiden av medaljen er at lønnsnivået har blitt drevet opp rent generelt, og fungerer som et vått ullteppe på mye annet.

I et presset marked hvor kompetansen er dyr, må arbeidsgivere strekke seg og tenke annerledes. Høye lønninger og dyr arbeidskraft, har på en positiv måte drevet frem digitalisering og robotisering. Dette har bidratt til at vi har noe av verdens beste og mest produktive arbeidsliv.

Utlendinger flokket til Norge, dels på grunn av arbeidsledighet i hjemlandene og dels på grunn av lønninger og sterk norsk krone. Sammenpresset lønnsstruktur har gjort Norge særlig attraktivt for dem med lav kompetanse, og som går inn i de jobbene etniske nordmenn i stadig mindre grad ville ha. Legg gjerne billig Kina-import og lav prisvekst på toppen, så har du mye av historien om hvorfor vi er blitt så godt vant. Politikere og andre har sluppet å prioritere – ned. Det meste har handlet om hva som skal prioriteres opp. I sum og hver for seg gjør dette noe med oss, over tid. La oss innrømme det. Det er ikke bare lett å være rik.

Det som ikke var så lett å se

Selv om vi ikke har tatt skikkelig tak, har vi i hvert fall visst om og adressert klima, demografi og uførhet. Men så skjer mye samtidig, av den mer uventede sorten. Kraftig valutafall struper mulighet for å importere arbeidskraft. Invasjonen i Ukraina gir en strøm av flyktninger som er tøffere å sysselsette. Internasjonale verdikjeder viser seg sårbare, og vi overlates mer til oss selv. Forsvaret og andre skal plutselig prioriteres, og det i et arbeidsmarked som allerede er kjempestramt. Plutselig har vi et regnestykke på kompetanse som overhodet ikke går opp.

AI kan være noe av redningen. De fleste av oss vil få endret arbeidshverdagen vår, noen vil også bli overflødige. Men mest av alt kan det frigjøre arbeidskraft og skape nye løsninger, på alt fra grønt skifte til demografi, inkludert et helsevesen som allerede knaker i sammenføyningene.

Rammebetingelser som ikke spiller på lag

Da vi samlet data til undersøkelsen som ble presentert i Arendal, og snakket med HR direktørene i de store norske virksomhetene, fikk vi en del klare tilbakemeldinger og utfordringer. Vi hører mye og stigende frustrasjon der ute. «Det er ingen sense of urgency», som en toppleder uttrykte det. Flere beskylder den norske modellen, forstått som sterke parter som balanserer felles og motstridende interesser, for å ha pådratt seg en stivbeinthet, og på den måten mistet mye av den kraften, sulten og driven mot fornyelse som den hadde for noen tiår siden. Kritikken rammer ikke bare myndigheter og fagforeninger, men også arbeidsgiverorganisasjonene. «Om de ikke vil hjelpe oss, kan de i hvert fall forsøke å ikke ødelegge», var en sarkastisk kommentar. Mange sier rett ut at rammebetingelsene ikke spiller på lag.

Les også: Mangel på kompetanse bekymrer direktørene mest