Lederkvalitet i NRK
NRK har dummet seg ut. Nyhetsredaksjonen slapp gjennom en reportasje som aldri skulle vært sluppet gjennom. Troverdigheten står i fare.Kritikken er tøff - fra egne ansatte såvel som kolleger i pressen og andre. Det hadde vært lett for de ansvarlige lederne å sparke nedover. I stedet står de støtt og verner sine egne fra regnet.
"Det er redaktøransvaret som gjelder, og jeg har ansvaret for alt som skjer", sier nyhetsredaktør Stein Bjøntegård til DN i dag.
Kringkastingssjefenlegger seg langflat og beklager. Sent men godt.
Samtidig tar han indirekte et oppgjør med de tøffeste kritikerne.
"Journalister og enkeltmedarbeidere må ha trygghet nok til å kunne utøve journalistikk selv om konsekvensene blir ubehagelige", sier kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas på egne nettsider. "NRK vil aldri gi etter for kravet om at våre redaksjonelle vurderinger skal tas i offentligheten, eller at NRKs journalister skal stå i offentlig gapestokk" ... "NRKs redaktører, ikke enkeltmedarbeidere, har ansvar for våre redaksjonelle beslutninger" følger han opp.
Jeg jubler. NRK sine egne medarbeidere bør være stolte og takknemlige. Mange av oss andre kan lære.
Ansvarlige ledere i NRK verner sine kolleger når det regner. Også når noen åpenbart har dummet seg ut. Ettertrykkelig. I stedet for å velge letteste utvei - henge ut enkeltpersoner og vaske egne hender - stiller lederne opp for dem.
Vi får vite at systemer tydeliggjøres, forbedres og strammes opp. Organisasjonslæring står i fokus. I tillegg tar jeg for gitt at noen får tydelige tilbakemeldinger på egen vurderingsevne. Dette bør ikke skje igjen. Kanskje er det også noen som får vite at karrièren i NRK ligger bak dem. Men den typen tilbakemeldinger skjer ikke i det offentlige rom.
Noen godter seg over det som skjer og vil gjerne se mer blod. Tanken er antakelig litt "takk for sist". I likhet med ledere i næringsliv og offentlig forvaltning, er journalister maktpersoner i norsk samfunnsliv. Mange viker ikke tilbake for å refse andre. Når kobbelet slippes, er det nok mange som opplever det som skjer som mobbing og opplagskamp. Alt i den frie pressens navn. Historisk sett vet vi at liv har gått tapt når hensynsløsheten har vært for stor. Det hører imidlertid til unntaket at journalister går mot sine egne. Slik sett kan dette være anskuelsesundervisning for dem som jager. Jegeren kan også bli bytte. Men Bjerkaas og Bjøntegård ser bedre enn de fleste hvordan pressens nådeløse lys kan ødelegge mer enn det opplyser og forbedrer. De tar julingen på vegne av sine kolleger. Det er tøft gjort.
Tankene mine går til et møte jeg hadde med en leder i offentlig sektor for ikke så lenge siden. "Vår hverdag er mindre og mindre rettet mot det å gjøre hva vi egentlig skulle ha gjort", sa hun. "Journalistene har full innsikt i alt som skrives. Offentlighetsloven gjelder. Lederne blir risikoaverse, og det smitter så til de grader nedover. Det starter på toppen. Mantraet for oss om jobber her er -Keep your minister out of trouble. Og dersom noe går galt, vet du at du fort kan stå ganske alene." Hun stolte ikke på egne ledere.En falitterklæring for systemet - en tragedie for dem som jobber der og oss som systemet er satt for å tjene.
Tankene mine går til Vassdalen. Arne Pran ble folkehelt da han gikk ut og var tydelig på hvem som hadde ansvaret. Han reddet æren til det systemet han var en del av og den øvelsen han stod i spissen for. Det er forskjell på "accountability" og "responsibility". I Norge sauser vi begge ordene sammen til begrepet "Ansvar". "Accountability" kan aldri delegeres. Bare "responsibility".
Tankene mine går også til 22. juli.
Den sikreste måten ikke å gjøre feil, er som kjentikke å gjøre noe som helst. Bli tannløse. Og på sikt uinteressante og lite troverdige. For NRK ville det være den sikreste død. Mye verre enn den troverdighetskrisen de nå står oppe i og må håndtere.
