Å skape lys når mye virker mørkt

Artikkelen ble første gang publisert i
HRmagasinet nr. 6 2022 side 56 - 57

Det var før Putin slo til.

Først var Ukraina noe som skjedde langt der borte. Akkurat som med Krim og Georgia. Mange var raskt var ute med å feste støttende ukrainske flagg til facebookprofilene, før vi gikk tilbake til vårt daglige arbeid og de ukrainske flaggene forsvant mer og mer, både fra Facebook og nyhetene.

Men etter hvert kom krigen nærmere. På alle måter. Vi tok inn over oss at det er kortere fra Oslo til Kiev enn det er fra Oslo til Tromsø, og at den historiske reisen mellom Sudetenland og Donetsk er enda kortere enn vi likte å tro.

Samtidig hadde vi våre egne hjemlige kriser, som etter hvert ble fanget opp og påvirket av det enda større som skjedde rundt oss. Lønnsoppgjøret for eksempel. Politiske ledere som lovet «reallønnsvekst til alle», antakelig mot bedre vitende, hjalp ikke på situasjonen. Den typen kommunikasjon har en tendens til å komme med en kraftig rekyl. Så kom lærerstreiken. Den virket sikkert lovende da den ble planlagt, men mistet mye legitimitet, energi og støtte da samfunnsagendaen tok en annen dreining, andre grupper falt på plass i folden og belastningen på tredjepart ble for stor.

For etter sommeren har vi virkelig kjent på hvordan det er å stå i utkanten av en perfekt storm, hvor ruskeværet etter hvert også berørte oss. Sabotasje. Desinformasjon og propaganda. Som enkeltpersoner og familier opplever vi hvordan effekten av budsjettkutt, skatt, avgifter, renter, valuta og inflasjon har mer å si for lommeboken enn desimaler i lønnsoppgjøret. Og med all respekt for de som har det tøft og trangt, så fikk mange også en sterkere forståelse av at strøm og gass til kontinentet er noe av det viktigste Norge kan bidra med for fred og frihet. Ikke bare i Ukraina, men også for oss selv og våre nærmeste. Ekte solidaritet kommer alltid med en kostnad.

Når vi kjenner på krisen, er det helt naturlig å søke stabilitet og etterlyse tydelig ledelse. Noen finner trygghet i kongehus og religiøse ledere, noen lener seg på politikere og «eksperter», mens atter andre søker forståelse og innsikt gjennom kunst eller gjennom nære relasjoner. Det er i slike situasjoner sterke, gode kulturer viser sin kvalitet, mens andre krakeleres, fragmenteres og polariseres.

Slik er det også i virksomhetene. Mye hviler på dem vi har ansatt som ledere og tillitsvalgte, og samspillet dem imellom. Men også de som viser lederskap uten utgangspunkt i en formell rolle. Det er i slike stunder gode ledere står frem – mens andre faller gjennom.

Det handler om relasjoner, evne til å forstå kontekst og ikke minst evne til å kommunisere effektivt - om ethos, logos, pathos. Til riktig tid, i riktig kanal, i riktig mix og med dosering tilpasset målgruppe og kontekst for øvrig. Tilstedeværende og tydelig, troverdig og konsistent. Retning og det å gjøre ting håndterbart, uten på noen måte å tilby enkle løsninger på kompliserte spørsmål.

Det handler om å gi fakta og forklare sammenhenger. Forberede det som kommer, samtidig som man skal tenne lys og vise vei inn og ut av det som virker så mørkt. Vise reell empati, skape tillit, bygge samhold og mobilisere til innsats. Ta ansvar samtidig som vi ansvarliggjør,

utfordre uten å skremme, stå han av samtidig som man stimulerer aktivitet. Endring handler mye om selv å stå opp og skape seg en god fremtid.

Vi søker lederne som er litt fandenivolske, slik vi ser hos såkalte «vinnerskaller». De som evner å sette retning, skape fremdrift og samle oppslutning. Men helst i kombinasjon med å være litt Bjørn Eidsvåg’sk - «Du må gå de (skritta) sjøl, men eg ve gå de med deg». Eller som Geir, redaktøren av HR magasinet, antakelig ville formulert det; «At the end of a storm, there's a golden sky - Walk on through the wind, Walk on through the rain - .with hope in your heart, and you'll never walk alone.”.

Krisekommunikasjon handler mye om storytelling; det å skape gode bilder av «en ønskverdig fremtid», slik den gamle arbeidsmiljøloven formulerte det. En ønskverdig fremtid handler ikke bare om hva som er godt for samfunn og virksomhet, men om meg og mitt «What’s in it for me».. Dermed er heller ikke slik at krisen i seg selv motiverer for handling; det er det muligheten for at det skal ligge noe godt i den andre enden som gjør. «Burning platform» skaper bare destruktivt stress og mas dersom man ikke samtidig klarer å transformere energien i riktig retning og tilby et bedre alternativ.

Vi står i stormen, selv om vi foreløpig bare er i utkanten. I en slik situasjon føler de fleste av oss ganske små. «Selv om ingen kan gjøre alt, så kan alle gjøre noe». Hvor mange ganger har vi ikke hørt det? Men det er faktisk slik det er. Det er når alle trekker, sammen, i samme retning, at vi kan flytte store lass.

Det er da alt blir bra.