Over og ut for "Dont look up"

Artikkelen ble første gang publisert i
HRmagasinet nr. 2 2022 side 50-51

Kompetansekrise er ikke har ikke samme ødeleggende effekt. Men likevel er mekanismene gjenkjennelige. Mange velger å være passive og kortsiktige når problemene så til grader er i ferd med å tårne seg opp som de gjør nå.

I Norge er det langt flere jobber som ser etter hender og hoder enn omvendt. Vi har hentet oss inn etter korona. Arbeidsledigheten er lav og synkende. Nå går etterspørselen i været. I noen yrker og regioner er situasjonen mer prekær enn hos andre. Og det kommer til å gå fra vondt til verre. I hvert fall om vi ikke tar raske, kraftfulle og langsiktige grep.

Illustrasjon: Utvikling antall ledige stillinger i Norge (Kilde: NAV/ Henrik Øhrn HR Norge)

Kjelen står på platen, og varmen stiger. Arbeidslivet koker. Noen virksomheter fristes til å skru opp lønningene, mer enn de har råd til over tid. Andre får ikke fatt i folkene de trenger og må skru ned ambisjonene. Noen går også overende.

Finansminister Vedum har verktøy for å justere temperaturen. Enten ved å målrette skatteøkninger mot de områdene som etterspør kompetansen det er underskudd på, eller tilsvarende å stramme inn på kostnadsveksten i offentlig sektor. Vi vet at Forsvaret skal prioriteres i årene som kommer. Det betyr kutt, løftebrudd og utsatte satsninger innenfor andre deler av offentlig sektor, slik som bygg, helse og IKT. Hvis ikke, kommer sentralbanksjefen til å bruke renten. Han gjør det ikke for å være ond eller som en politisk markering. Det er jobben hans.

Den langsiktige løsningen ligger selvsagt ikke i lå bremse etterspørselen ved å legge et vått ullteppe over økonomien, verken i form av budsjettkutt eller rente. Det handler om fortsatt effektivisering samtidig som man øker tilbudssiden på arbeidskraft.

Mesteparten av arbeidsledigheten i Norge handler om enkeltpersoner som mangler kompetanse som matcher behovet i arbeidslivet, eller som bor andre steder enn der hvor etterspørselen er størst. I tillegg kommer hele den skjulte arbeidskraftressursen, som er mye større enn dem som går ledige. Å ta tøffere grep for ikke å miste folk til deltid, AFP, sykdom eller uførhet er så åpenbare, viktige og riktige grep at alt annet bare kan karakteriseres som grove unnlatelsessynder. For noen yrker kan og bør man stimulere arbeidskraftimport. Sterk norsk krone og koronaåpne grenser gjør det igjen attraktivt å komme til Norge.

Men mye lar seg ikke løse på denne måten, verken på kort eller lang sikt. For noen yrker er kompetansegapet globalt. Ikke minst gjelder det IKT. For andre områder handler det om at vi utdanner til andre yrker enn der hvor etterspørselen ligger i fremtiden. Sist men ikke minst er vi for dårlige til å ta tak før og når kompetanse begynner å gå ut på dato.

I 1997 kom boken War for Talent, skrevet av tre McKinsey konsulenter. Noen år senere kom BCG med budskapet «Make Talent, Not War», og vi kunne bare ane det skjeve smilet de til konkurrentene sine. Ofte handler talentdiskusjoner om dem med master- eller doktorgrad, alternativt ledertalenter. Men sett fra virksomhetenes side er det også helt andre kompetanser man sliter med å få fatt i. Mange av disse er viktige i seg selv, men dersom de ikke er tilstede kollapser hele verdikjeder og store satsninger. Innenfor IKT snakker man om global skills gap, som betyr at det rett og slett ikke er nok kompetanse noe steder i verden, verken for å ansette, leie inn eller importere. Da bremses effektiviserings- og utviklingsprosjekter hardt og nådeløst.

Ser man på NHOs kompetansebarometer fra tidligere i år, setter de pekefingeren på andre grupper: Først og fremst de med fagbrev og fagskole, etterfulgt av personer med kortere akademisk utdanning slik som bachelor. Og midt oppe i dette trykker store virksomheter innenfor blant annet handel og renhold på panikk-knappen når de ser at tilgang på arbeidskraft er deres største forretningsmessige utfordring i årene som kommer. I direkte konkurranse med blant annet offentlig sektor. Hvor skal de komme fra, alle de som skal til for å stelle oss når vi blir gamle? «Don’t look up».

Noen ser tegningen og tar fatt i problemet på virksomhetsnivå. «Du behøver ikke fem år på NTNU for å løse de fleste av våre problemer innenfor IKT». Utsagnet kom fra en profilert næringslivsleder innenfor IKT-næringen. Nettopp. For de fleste av oss fungerer det best med mange, målrettede små skritt og systematiske tiltak og kontinuerlig, livslang læring. Upskilling, som det heter på nynorsk. For andre må tiltakene settes inn med større kraft i form av omskolering og reskilling.

Virksomhetene ser tegningen og tar tak. 83% satser i stor eller noen grad på å heve kompetansen til dagens ansatte, skal vi tro NHOs Kompetansebarometer. Hårfint og to prosentpoeng foran dem som satser på å ansette nytt fra det norske arbeidsmarkedet. Utvikler du dem du har, får du antakeligvis mer lojale medarbeidere enn om du rapper fra naboen. Det i seg selv er grunn til å velge utdanningsstrategien. Dermed kan det også bli billigere, i hvert fall på sikt.

Men ikke alt handler om virksomheten. Alle av oss har ansvar, også ut over det. Samfunnsansvar, som ikke tåler at sysselsettingsgraden synker og at arbeidskraft går ubrukt. Og mot lojale enkeltmedarbeidere, som ikke fortjener plutselig å bli fortalt at de må slutte «fordi kompetansen din nettopp har gått ut på dato». Ta de krevende samtalene god tid i forkant. «Vi har et problem – men vi kan gjøre noe med det. Du må strekke deg og legge inn ekstra innsats, men vi skal hjelpe til som best vi kan». For virksomhetene handler det om etikk. Men også ren strategisk kynisme. Det kommer i par. Og det er helt greit. For uansett hva som driver deg, er dette midt i hva HR kan og bør ta fatt i. HR handler ikke om å gjøre HR oppgaver, men å identifisere og løse utfordringer.

HR er langt større enn seg selv. Jeg tror vi skal ha ambisjoner om det motsatte av holdningene det harseleres med på Netflix. «Always look up». For mange av oss vil det også gi mer mening og retning i arbeidet. Det er rett og slett mye mer gøy å gjøre en forskjell, fremfor «bare» å gjøre jobben man er satt til å gjøre. Da gjør vi også en bedre jobb.