AFP - nullsumspill og særinteresser
Eystein Gjelsvik, LO, synes det er en god ide at staten skal fortsette å sponse den private pensjonsordningen som AFP faktisk er. Det er ikke unaturlig at LO først og fremst er opptatt av LO sine egne medlemmer. Det er heller ikke uetisk. Og det er naturligvis slik at dersom man skal fange opp bredere grupper av ansatte, også de som ikke er tilsluttet fagforening eller ikke jobber i tariffbundne bedrifter, så blir det mindre til hver. Dersom staten ikke skal øke sine utgifter, blir det et nullsumspill hvor noen må få mindre for at alle skal få litt.
At dagens AFP får folk til å stå lenger i jobb enn gammel AFP, er åpenbart. Ikke fordi at dagens ordning er spesielt målrettet, men fordi tidligere ordning effektivt slo bena under arbeidslinja. Det var da også grunnen til at AFP ble revidert.
Dagens ordninger har hull. Noen hull gjør at fagorganiserte innenfor tariffbundne bedrifter går glipp av en millon kroner ekstra i pensjon. I tillegg er ordningen i ferd med å kollapse av sin egen tyngde. Dette er det som partenes egen evaluering har fokus på.
Den andre gruppen som faller utenfor statens generøsitet, er de som ikke er så heldige å jobbe i tariffbundne bedrifter. Dette velger utrederen i LO å forbigå i all stillhet. Han velger også å forbigå vårt poeng om at noen av de svakeste i samfunnet finnes nettopp innen denne gruppen. Samfunnet skal ta vare på disse også. Selv om de ikke er medlem av fagforening.
Trepartssamarbeidet bygger på tre parter med sammenfallende men også motstridende interesser. Dersom to parter går sammen om å begunstige sine egne, må den tredje parten vise integritet i forhold til sin rolle. Staten har dermed en særlig utfordring og ansvar for å ta vare på dem partene ikke har naturlig solidaritet med. Til syvende og sist er dette viktig og verdifullt også for partene. For hvis ikke staten gjør denne jobben, ødelegger man troverdigheten, styrken og alt det som er godt ved et velfungerende trepartssamarbeid.
Les også: AFP er en blodig urettferdig ordning