Klassekampen: HR – bløffer, lyver og forfører?
Gjennom de siste årene er det grupper i norsk arbeidslivsdebatt som forsøker å fremstille HR-faget generelt og dermed også HR Norge som representanter for det retorisk ladede «Hard HR» og noe som skal stå i motsetning til hva som er bygget på «norske verdier». Sist i Klassekampen denne uken, under tittelen «La Arbeidskonflikten Leve». I dag, i samme avis, slår daglig leder Even Bolstad kraftig tilbake.
Klassekampen 28.06.18
TENK OM MAN FAKTISK BARE VIL HVERANDRE VEL
Tillat et tankeeksperiment. Tenk at vi lever i et samfunn hvor man vil hverandre vel. Tenk at man ikke har skjulte agendaer når man sier at det som er godt for den ene også er godt for den andre. Tenk at representanter for HR (human resources) ikke er grunnleggende løgnaktige. Vanskelig? Åpenbart. I hvert fall for Merete Pettersen.
I et innlegg i Klassekampen 26. juni bruker Merete Pettersen det eldste trikset i boken, hun tillegger feilaktig andre onde intensjoner og bruker det som grunnlag for å forfølge egne kjepphester. Når jeg angripes for å argumentere for at interessefellesskapet mellom arbeidstakere er større enn interessemotsetningene, tillegges jeg samtidig å drive en «villet strategi» som «bevisst underkommunisere motsetninger». Og så videre. Underforstått: Jeg bløffer, lyver og forfører. Jeg lar meg provosere av denne typen uredelig argumentasjon. Rett og slett fordi den ødelegger noe av det beste vi har i norsk arbeidsliv: Tillit, ideen om et felles samfunnsprosjekt og det en tidligere LO-leder kalte «Den kollektive fornuft». For Pettersen har bachelor i retorikk og kan derfor dessverre ikke unnskyldes med at hun ikke vet bedre.
Norge er verdensmester i tillit. Egalitære verdier står sterkt, innenfor alle politiske leire. Ingen andre land rapporterer om så godt samarbeid på arbeidsplassen som vi gjør. Og IMD vurderer de gode relasjonene i arbeidslivet som en nasjonal konkurransefordel. Fokus er på å gjøre kaken større, med respekt for at stykkene ikke kan fordeles for ujevnt om veksten skal fortsette. For når kaken er større er det rom for at alle får mer. Og ikke rent sjelden finner man altså mennesker som vil andre godt. Faktisk også innen HR og innenfor virksomhetsledelse – det er regelen mer enn unntaket.
I forhandlinger handler mye om kalkulativt å «speile atferd». Det er en variant av «å gjøre mot andre som man vil at de skal gjøre mot deg». Dette er det motsatte av arbeidsgivere som opptrer som drittsekker. Oppfører du deg dårlig får du medarbeidere som svarer med samme mynt. På samme måte møter konfliktorienterte tillitsvalgte mye motstand og formalisme som blir til selvoppfyllende profetier som bekrefter deres verste fordommer. Slik går konfliktorienterte tillitsvalgte glipp av de gode fortrolige samtalene hvor de faktisk kan utøve reell innflytelse og makt, langt ut over hva noen tariffavtale kan garantere,
Dersom arbeidslivet blir en arena for konflikt og kamp mer enn samarbeid og partnerskap, synker trivsel, turnover går opp, produktivitet går ned og resultatene blir skadelidende. Over tid vil virksomheten og arbeidsplassene forsvinne. I hvert fall i privat sektor. Det er en slags god «arbeidslivets darwinisme» i dette.
Jeg har bakgrunn både fra arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. I min nåværende jobb er jeg så privilegert at jeg får snakke med og til representanter for både arbeidsgivere og arbeidstakere. Nesten uten unntak flotte folk. Ikke minst fordi man vil hverandre vel og skjønner at man må samarbeide for å oppnå de beste resultatene. Selvsagt finnes det finnes unntak. Men i stedet for å se mot HR for å finne dem som skaper et dårligere arbeidsliv burde Pettersen kanskje se seg selv i speilet.
Artikkel hos Lederne det refereres til.
