Politisk feighet hindrer nedgang i sykefraværet - virksomhetene må gjøre jobben

INNLEDNING AV DAGLIG LEDER EVEN BOLSTAD PÅ HR NORGES SYKEFRAVÆRSKONFERANSE 10. JANUAR 2019

Andre var mer opptatt av hvordan statsministeren oppfordret til økt barneproduksjon. Det var nesten som å høre en byborger før henne, ordføreren i Bergen, som i sin tid skapte en viss furore da han oppdaget at Trondheim hadde gått forbi og blitt Norges nest største by.

«Bergensere, ligg dokker sammen og gjør noke med det», skal ha vært ordførerens oppfordring.

Noen stemplet talen til Erna som et utilslørt KrF frieri. Selv om at også KrF vet at de fleste barn fødes utenfor ekteskap. Jeg velger imidlertid å tro at hun faktisk adresserte noe som er viktig og vanskelig – og har vært det over lang tid.

Samfunnet hviler på at andelen som netto yter innsats og skaper skatteinngang for samfunnet ikke blir for liten i forhold til dem som netto nyter. Summen av synkende fertilitetsrate, høyt sykefravær, mye deltid og en sysselsettingsrate som nå virker å ha stabilisert seg – men på et alt for lavt nivå - er rett og slett ikke bærekraftig for Norge som samfunn. Antall unge uføre vokser sterkt. Og kontantstøtte må vi jo ha. Og er det ikke bærekraftig for samfunnet er det heller ikke bærekraftig for virksomhetene. For sykefravær koster. Ikke bare i form av arbeidsgiverandel, men også i form av vikarer, produksjonstap... og så videre og så videre.

Hver dag er mer enn 150.000 av oss syke. Det koster virksomhetene en halv mrd pr dag. Og det er bare virksomhetenes egne kostnader. Nesten en fregatt i uken – eller egenandel på frikort til mer enn 200.000 nordmenn.

Tett på 10% 18-67 går uføre; 335.000 i tallet Det er omtrent antall innbyggere i Telemark. Ganger to.

Av og til er det greit å sammenligne seg med andre. Men når man benchmarker og svarene ikke er fordelaktige, er standardsvaret at «forutsetningene er forskjellige». Gjerne i kombinasjon med «at tallene ikke er direkte sammenlignbare» eller «at det er en konsekvens av andre ting som går bra». Det gjelder også sykefravær og uførhet.

Men uansett hvor mange flinke og politisk korrekte forklaringer jeg har fått, har jeg har fremdeles til gode å skjønne for eksempel hvorfor offentlig sektor systematisk henger etter, hvorfor kvinner har så mye høyere sykefravær enn menn – og kanskje i enda større grad: Hvorfor Norge har betydelig høyere sykefravær og uførhetsgrad enn for eksempel Sverige og Nederland. Jeg kan rett og slett ikke fatte det.

Hvis det da ikke har noe med at vi har tatt oss råd til verdens rauseste ordninger. Men det er en side av verktøykassen vi ikke ønsker å røre.

Og mens det ene nye utvalget avløser det andre er det lite som tyder på at ting blir så mye bedre Antall unge uføre stiger. Både antall og andelen unge på uføretrygd har mer en doblet seg siden tidlig nittitall. De siste årene har veksten vært særlig bratt.

- Kvinner er borte fem dager mer hvert år enn menn på grunn av egen sykdom. De er også mer syke når man korrigerer for graviditeter

Kilde SSB

- Offentlig sektor har i mye mindre grad enn privat sektor klart å følge opp målene fra forrige IA-avtale.

Trine Eilertsen, politisk redaktør i Aftenposten, hadde en leseverdig kommentar 20. desember i fjor. Her sa hun blant annet:

«Det er risikabelt å spå, men her blir det likevel for fristende. … Sykefraværet kommer neppe til å gå særlig mye ned de neste fire årene. Men det vil knapt bekymre LO, NHO eller Regjeringen. For IA-avtalen er en avtale om borgerfred mer enn en avtale som skal få ned sykefravær. Arbeidstakerne, ved LO, og arbeidsgiverne ved først og fremst NHO, blir enige om å snakkes ofte og lenge om arbeidsmiljø. De leverer ro på feltet».

LO og NHO sendte for øvrig et felles, omforent tilsvar. Det var ikke like mye sting i det, for å si det mildt. Ikke overraskende.

For vi har råd til det, i verdens rikeste land. I hvert fall på kort sikt. Det er kanskje problemet.

For hva står egentlig igjen, etter at alle er vel forlikte om at IA fortsatt er svaret på det meste som er vondt og vanskelig?

• Arbeidsgiverne slipper egenandel i form av betaling ut over dagens arbeidsgiverperiode
• Arbeidstakerne slipper egenandel i form av redusert lønn under sykdom eller karensdager
• Regjeringen slipper å bli utfordret av opposisjonen både ved kommune- og stortingsvalget.

For det å tukle med sykelønn er ikke det som sanker stemmer i verdens rikeste land.. Uansett parti. Dessuten skaper det støy Jens Stoltenberg prøvde seg. Han måtte gå strafferunde rundt Sognsvann med LO-lederen. Det frister åpenbart ikke til gjentakelse, uansett hvilket parti statsministeren kommer fra.

«Skyve ballen foran seg» «Gå rundt Bøygen» «Realpolitikk» Kjært barn har mange navn. Kan antakelig også kalles politisk feighet. Problemet er i hvert fall skyflet over til neste regjering.

Misforstå meg rett: Ingen ting av de konkrete virkemidlene i verken nye eller gamle IA er gale. De er bra. Det er bare det at det ikke er nok.

Og vi trenger ikke flere utredninger. Sandman-utvalget feirer 20-årsjubileum neste år. Børst heller støv av det, videreføre IA-tiltakene og legg til noen verktøy, for eksempel noe av de tiltakene Nederland har hatt suksess med.

Men det kommer altså ikke til å skje. I hvert fall ikke de neste fire årene og dersom oljeprisen holder seg noenlunde høy.

IA avtalen fastslår at partene kan få lov til å snakke om sykefravær de neste årene Resten av jobben må gjøres på den enkelte virksomhet, og der alene. Med de verktøyene som er til rådighet. Og det er masse å hente.

For jobben må gjøres. Av hensyn til virksomheten, av hensyn til den enkelte og ikke minst av hensyn til samfunnet totalt sett. Det handler om bærekraft.

For å lese mer:

Regjeringen om Inkluderende arbeidsliv

Trine Eilertsen/Aftenposten: Optimistisk arbeidsliv

Forskning.no: Hvorfor kvinner har så mye høyere sykefravær enn menn

SSB sin sykefraværsstatistikk

NOU 2000:27 (Sandman-utvalget)