Kan vi forvente et lite ungdomsopprør?

Artikkelen ble første gang publisert i HRmagasinet nr. 1 2025

Den siste tiden er det blitt skrevet mye om Generasjon Z, og særlig deres forhold til arbeidslivet. En generasjon som er krevende å lede fordi de er så kravstore, er noe av det som går igjen. Late og skjøre. De blir kalt for selvsentrert, men også ambisiøse og rettferdige.

Derfor er det vanskelig for meg å forstå hvorfor ikke Gen Z – og Millennials for den saks skyld - nå krever mer med tanke på egen fremtid, der vi som har gått foran har trukket stigen opp under oss. For som mange av dem ville sagt; «det er urettferdig!»

Økonomi betyr stadig mer

Ipsos «Norsk Monitor» viser at Norge går i en mer materialistisk retning, hvor guttene og jentene skiller lag og går i hver sin retning. Det er større aksept for forskjeller, å få ned renta er viktigere enn miljøkamp og guttene er lei av en likestillingsdebatt som bare handler om kvinners rettigheter. Det virker å hardne litt til.

Jeg venter på konfliktaksen «Gen Z mot Boomer». Når og hvis den kommer, vil ikke det bare påvirke politiske prioriteringer. Det kan også bli et problem for den som skal rekruttere og beholde. For økonomi betyr stadig mer for flere.

Gen Z er den første generasjonen på jorda som har levd hele livet sitt i en digital verden. Tilgangen på informasjon er enorm, og kanskje er det ikke så rart at de søker mot endring.

Gen Z bombarderes med en virkelighet som inneholder finanskrise, pandemi og nedstengning, mer polarisert politisk landskap, krig som stadig kommer nærmere og en klimakrise vi merker mer og mer på kroppen.

Dårlig tilbud om drahjelp

Master er blitt den nye bachelor, som utsetter veien inn i arbeidslivet og øker studielånet semester for semester. For all del: Statens Lånekasse for Utdanning er en flott innretning, som mange av oss boomere vet og verdsetter. Heltidsstudenten er imidlertid så godt som avskaffet, og med lengre utdanningsløp og rente som tikker, er det tøft å ta neste steg. Særlig for utenlandsstudenter, hvor valutaen effektivt kuttet levestandarden med 25 prosent.

Så venter jobb – og bolig. Noen klarer seg godt med «mamma & pappabanken», når de skal etablere seg. Mens andre får det trangt, og langt trangere enn generasjonene før dem. Der hvor boomere kunne lene seg litt tilbake og vente på at inflasjonen skulle spise opp lånet, kommer hilsenen med digital vinduskonvolutt fra Lånekassen uten realistisk håp om å få tilsvarende drahjelp.
Boligprisene har tatt av og nå skal den videre opp. Dels fordi vi som gikk foran ikke har prioritert tilbudssiden og sørget for nok boligbygging til dem som kommer etter oss, dels fordi endring i boliglånsforskriften nå gjør at stadig flere får mulighet til å kaste seg inn i budkampen. Men det gir jo ikke flere boliger, i hvert fall ikke på kort sikt. Antakelig betyr det i første omgang at de som vant budkrigen i fjor fortsatt får tilslaget, men til en høyere pris. Det er en grunn til at vi som sitter og ansetter møter stadig høyere lønnsforventninger fra dem som er i etableringsfasen.

Pensjonsreformen var riktig og nødvendig. Men kunne vi boomerne og generasjon X tatt en for laget, og økt pensjonsalderen litt raskere? Personer født i 1963 eller senere omfattes fullt ut av den nye pensjonsordningen, mens personer født før 1963 omfattes av en gradvis innføring av nye regler kombinert med de gamle reglene. Selv AFP, som ikke er bærekraftig over tid, fikk leve videre. Og da som en generell tilleggspensjonsordning hvor sliterne er glemt og stengt ute. Grunnlaget ble forhandlet med partene og vedtatt av Stortinget, som for øvrig er Nordens eldste parlament, hvor bare 22 prosent av vår representative forsamling er under 40 år.

De som bygde landet. Dessertgenerasjonen. Oppvaskgenerasjonen. Generasjon snowflake...
Vi elsker å sette klebelapper på hverandre. Det jeg forsiktig ønsker å antyde, er at vi som nå er i andre halvdel av arbeidslivet slett ikke har hatt det så ille. Samtidig som jeg tror elendighetsbeskrivelsen som Z og Alfa gjør på vegne av seg selv, kanskje ikke står seg helt i historisk kontekst.

Et evig misnøye-jag

Men sannheten er at ryggsekken for de som skal jobbe mye og lenge, blir tung å bære når den fylles opp av mange og kravstore boomere og X’er. Mye tyngre enn for noen tidligere generasjon. For folketrygden er ikke noe fond. Pensjonen vi får fra staten er avhengig av løpende finansiering.

Stadig flere eldre betyr også at det er fremtidens pensjonister kommer til å avgjøre valg, enten de sitter på Lom, i Oslo eller på solkysten av Spania. Vi er godt vant, forventer mer også i fremtiden og blir neppe fornøyd - uansett. «De stigende forventningers misnøye», som Sveriges tidligere statsminister Tage Erlander i sin tid så presist beskrev.

Hva kan vi forvente

Jeg tror vi kan forvente en tydeligere konflikakse mellom generasjonene i årene vi har foran oss, hvor ungdomspolitikerne og andre vil utfordre oss som har gått foran. Jeg er overrasket over at det ikke allerede har skjedd i ungdomspartiene, som kunne utfordret moderpartiene, med boomere og tidlig Y ved makta. Med krav knyttet til avvikling av AFP, studiefinansiering, endret boligpolitikk eller annet. Løpet for knekkpunkt for pensjonsordning er antakelig allerede kjørt. Økonomisk frustrasjon, uro og motsetninger slår rett inn i hvilke forventninger vi som virksomheter møter fra fremtidige arbeidstakere og hvordan fremtidige ansatte klarer seg økonomisk, sosialt og psykisk. Derfor er generasjonsregnskapet og -kontrakten også en sak med konsekvens for virksomhetene og HR, og hvor vi i det minste bør ha en oppmerksomhet og aller helst en mening.