Slipp Gisle fri!

Artikkelen ble første gang i HR Magasinet nr. 5 publisert 5. september.

I høst har både arbeidsgivere og arbeidstakerne vært tøffe med politikerne. Fra arbeidsgiversiden, og til Akademikerne, LO og Unio har det unisone budskapet vært «Ikke bland dere inn i lønnsoppgjøret». I tillegg har det blitt stilt spørsmål om integritet.

Ofte kan det være lurt å se seg litt rundt, og hvordan andre har løst utfordringer som ligner på våre. Der hvor danskene samler politisk og operativt ansvar i en sentral styringsstruktur, slik vi ser i tv-serien «Borgen», har svenskene tradisjon for en mer desentralisert modell hvor ekspertene – «teknokratene» – får større spillerom og hvor det faktabaserte beslutningsgrunnlaget står sterkere.

Eksempelvis fatter Trafikverket beslutninger ut over hva Statens Vegvesen får lov til, som sparer Riksdagen for mange av de engasjerte diskusjonene om veistumper som norske politikere bruker tiden sin på. Tilsvarende er gjennomgående også innenfor andre områder. I Norge vingler vi litt mer frem og tilbake, både over tid og mellom sektorer. Det gjelder også hvordan arbeidsgiverpolitikken utformes og utøves.

På tide å gi slipp

«Staten» består både av virksomheter som er tett koblet, og andre som opererer mer selvstendig. Likevel har arbeidsgiversiden ganske stram sentral politisk styring og stor grad av enhetlige løsninger. Avtalestrukturen er omfattende og detaljert, med partsrettigheter som stråler helt ut til at hva som skal bli den individuelle lønnen til Per og Trine blir et forhandlingstema. I trakten med politisk styring fra toppen og korporativ detaljstyring hele veien ned, betyr det at styringsrommet til ledere i offentlig sektor er ganske lite.

I flere år har det skylt en bølge av integrerte styringsmodeller og sentralisering gjennom den norske statsforvaltningen. Nå er vi kanskje over i en reaksjon der myndiggjøring og tillitsreform får feste. Samtidig er det lite som tyder på at politikere og fagforeninger har overveldende lyst til å la en tillitsreform bli så mye mer enn fagre ord og gode intensjoner innenfor nettopp arbeidsgiverområdet, om det reduserer egen makt. Det er ikke god målstyring om man ikke samtidig klarer å gi slipp. Det gjelder også politikere, uavhengig av politisk farge.

Kan man ikke like gjerne avvikle?

Et lite historisk tilbakeblikk illustrerer spenningene. Frem til 1998 hadde Staten en sentral arbeidsgiverfunksjon, til en viss grad styrt av de statlige virksomhetene gjennom et eget styre. Statens personaldirektorat i Norge ble nedlagt i 1988 og oppgavene overført til det som i dag er Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Statens Personaldirektør ble omgjort til en ekspedisjonssjefsstilling, underlagt full politisk styring.

I 2017 fikk vi så «Arbeidsgiverrådet i staten», et rådgivende organ bestående av statlige virksomhetsledere. I utgangspunktet som navnet sier et rådgivende organ, men nok med en tanke bak om at man kunne etablere en mer selvstendig arbeidsgiverfunksjon med handlingsrom mer i retning av hva KS er for kommunene og Spekter ble for offentlige virksomheter.

Det ville bety tettere på virksomhetenes behov og med stabilitet og motmakt til politiske farger i regjeringskontorene. Slik gikk det ikke. Arbeidsgiverrådet har i dag relativt liten innflytelse, i møtet med politiske styringsmuskler. Noen hevder at det like gjerne kunne vært avviklet.

Når ekspedisjonssjefen i praksis sitter på fanget til den til enhver sittende statsråd, mister hen både styringsevne og troverdighet om stabilitet, ut over neste regjeringsskifte. Det gjør samtidig også at ansvarlig statsråd klebes direkte til alt som skjer innenfor personaldirektørens domene. Det hjelper nemlig lite å peke på virksomhetsledere eller andre ved kriser, konflikt og problemer, når beslutningene bak det som måtte oppstå er fattet på innsiden av departementets egne vegger.

Statsrådens to av tre hatter

I tillegg velger man altså bort trepartssamarbeidet. Et godt trepartssamarbeid handler nemlig både om finstemt balanse og spenning, mellom sammenfallende og motstridende interesser. Dersom man sauser sammen rollene eller en part forsvinner, ødelegges både spenninger og balanser. Det er hva som har skjedd når statsråden har på seg to av tre hatter, og særlig i situasjoner hvor det stilles tvil om man i realiteten styres av den tredje. Slik som under tariffoppgjøret i vår.

Staten, representert ved den regjerning som til enhver tid er på vakt, er suverene i å bestemme egen organisering. Organisasjonsfriheten er hellig. Det inkluderer også retten til å organisere seg slik man vil, uten noen som helst form for innblanding eller påvirkning fra motparten. I praksis betyr det at arbeidstakerorganisasjonene skal holde seg langt unna beslutninger knyttet til hvordan arbeidsgiverfunksjonen organiserer seg, slik arbeidsgivere selvsagt ikke har noe med hvordan fagforeningene velger sin styring og organisering. Vi andre, derimot, er meningsberettiget. Jeg tror tiden er overmoden for å lete etter andre løsninger enn de som heller ikke fungerte i går.

Den viktigste ressursen

Mitt råd er at de bør lytte nøye til rådene fra egne virksomhetsledere og HR-lederne deres. Og for all del, meningene deres vil sikkert være delte. Noen vil være fornøyd med å ha ting slik som i dag, mens andre, som i dag med et smil uttrykker at de «helst ønsker å si opp kundeforholdet til Arbeidsdepartementet», vil gi uttrykk for det motsatte. La oss oppfordre lederne til å bruke egen kompetanse og ytringsfrihet slik at vi får frem alle de gode argumentene gjennom et offentlig ordskifte.

Perspektivmeldingen løfter frem kompetanse som en av de store utfordringene i tiden som kommer. Ikke minst kommer offentlig sektor til å slite. Det snakkes om å «ta grep». Jeg tror ett godt grep kunne være å vise de statlige virksomhetene den tillit at de selv får større råderett over de beslutningene som handler om det som beskrives som deres viktigste ressurs: Menneskene.

Frislipp og tiltak

Jeg tror ikke vi behøver å gå så langt for å finne alternativer. I Sverige er statens personalpolitikk organisert på en måte som «skal sikre at staten som arbeidsgiver opptrer på en effektiv, rettferdig og inkluderende måte» og med Arbetsgivarverket som arbeidsgiverorganisasjon, ikke ulikt hvordan KS fungerer for kommunene.

Statens Arbeidsgiververk har mer enn 250 medlemmer, bestående av statlige etater, myndigheter, universiteter og andre statlige virksomheter. Det er demokratisk styrt gjennom et styre valgt av og blant medlemmene, med sterk administrativ ledelse hvor direktøren er ansatt av styret. Betydelig myndighet er delegert ned til den enkelte virksomhet.

Statens Personaldirektør heter i dag Gisle Norheim, og er ekspedisjonssjef i direkte styringslinje under den til enhver tid sittende statsråd. Jeg tror tiden er kommet for å slippe tillitsreformen inn også i statens sentrale personalforvaltning.

Det betyr å slippe Gisle fri. Gjør i stedet statens arbeidsgiverråd til første og selvstendige styre i en ny, selvstendig organisasjon etter svensk modell. Som betyr enda større selvstendighet enn det som i sin tid var gjeldende for Statens Personaldirektorat. Det kan være starten på å utvikle statens arbeidsgiverfunksjon til en bemyndiget, offensiv og ansvarlig funksjon i statens arbeidsgiverpolitikk, med reell mulighet for å møte Perspektivmeldingens problembeskrivelse med relevante og potente tiltak. På den måten kan man også møte partenes unisone ønske om at politikerne ikke skal blande seg inn i lønnsforhandlingene, på en troverdig måte.

Så kan stat være stat og arbeidsgiver være arbeidsgiver. Som er den ryddige måten å gjøre ting på.