Er arbeidslivet klart for samfunns­endringene?

Artikkelen ble første gang publisert i HRmagasinet nr. 8 side 23

Først kom klimakrisen, som gjorde at noen snakket om at vi måtte forberede oss mer på et liv etter oljen. Vi hadde hørt om demografiendringene, men hadde egentlig ikke tatt helt tatt inn over oss at dette påvirker tilgang til viktig kompetanse i Trondheim, sykehjemsdekning i Rana og skolestruktur i Innlandet. Diskusjonen om ytringsrom og woke nådde også Norge, kanskje mest som trekk i nakken sammenlignet med hvordan diskusjonen går andre steder, samtidig som Jordan Peterson fylte Oslo Konserthus med i hovedsakelig unge menn.

Vi er ikke lenger så annerledes

Så kom korona. Så kom Ukraina. Rentene steg og kom siden ikke ned igjen, og valutaen sank til hva som antakelig er et mer normalt nivå. Produktiviteten flater ut, psykefraværet og sykefraværet går til himmels, endringsviljen dropper, kriminaliteten øker, presidentvalget i USA er unnagjort og desembermørket siger inn over oss. VI må innse at Norge ikke lenger er annerledeslandet, og da reagerer norske arbeidstakere slik som andre land har gjort før oss. Det brummes i krokene.

Hele verden har gått gjennom en polarisering. Utgangspunktet har vært forskjellig, men fellesnevnere har vært mindre kollektivisme, lavere aksept for at «noen» skal bestemme hva som er politisk korrekt, lavere tillit til politikere og mer fokus på det helt grunnleggende slik som å kunne sette mat på bordet, ha en trygg jobb å gå til og behov for enklere svar på komplekse spørsmål. Høyst forståelig, vil mange si.

Guttene ser seg ikke tilbake

Likevel virket det å komme som en overraskelse da Ipsos presenterte sin store undersøkelse Norsk Monitor for noen måneder siden. Funnene viser tydelig trendskifte, som også kommer til å påvirke arbeidslivet. Både i tariffstruktur, lønnsoppgjør, hvordan vi fokuserer mangfold og hvordan når vi skal tiltrekke og beholde medarbeidere som tenker annerledes enn hva de gjorde for bare noen få år siden.

Vinden har snudd. Særlig unge menn tenker og prioriterer annerledes enn hva kvinnene gjør, så vel hva unge gutter har gjort noen år nå. Det blåser en mer materialistisk vind over landet, som også har i seg en større aksept for forskjeller og et sterkt ønske om å få ned renten. Guttene er lei av likestillingsdebatten, i hvert fall den som oppfattes som et nullsumspill, hvor den ene parten må tape for at den andre skal vinne. De setter fokus på miljøvern på pause, og fokuserer heller på kriminalitetsforebygging. Samtidig er den bastante EU-motstanden på vikende front, en trend som antakelig har forsterket seg ytterligere etter valget i USA.

La oss huske at Norge er nærmest for liberale ekstreme å regne, vurdert mot andre land. I tillegg har vi en utpreget feminin kultur, om vi skal tro på det vi har lært fra Gert Hofstede. At det kommer en korreksjon, bør ikke være overraskende, når vi ikke lengre kan se på oss selv som annerledeslandet.

Den trenden vi ser i Norge, blåser i samme retning, men foreløpig langt svakere enn i andre land.

Endring betyr brytninger. Brytninger i samfunnet inkluderer arbeidslivet, og ender til slutt både til utfordringer og muligheter for norske virksomheter. Dette utfordrer både linjeledere, tillitsvalgte og HR.

Det er oss det kommer an på

Norsk HR er svært godt utdannet og har en tettere og mer tillitsfull dialog med ansatte og andre interessenter enn i de fleste andre land. Samtidig tror jeg vi er sårbare, først og fremst fordi vi selv har et ganske begrenset mangfold både hva angår kjønn, og i noen virksomheter også utdanningsretning. Jeg mistenker også at vi har et politisk mainstream-perspektiv som speiler mer der vi var og den retningen vi trodde vi skulle fortsette i, enn den retningen vi nå ser utvikle seg. Det bør vi ha bevissthet og gjøre refleksjoner rundt, dersom vi skal kunne møte det som nå synes å komme. La oss lytte og forstå før vi prediker, og la oss bruke innestemme i de diskusjonene som helt naturlig kommer og bør komme.

HR Norge ønsker å bidra på en konstruktiv og god måte i den debatten. Tematikken var utgangspunkt for mye av det som ble drøftet på HR Forum, og skal diskuteres eksplisitt på HR konferansen for Offentlig sektor i januar.

Trendskiftet i samfunnet vil påvirke norsk arbeidsliv, og vi må gjøre ting på en annen måte fremover, både i HR og arbeidslivet for øvrig. For når annerledeslandet ikke lenger er annerledes, da må vi i det minste tenke annerledes fremover.