En klok avgjørelse fra Rikslønnsnemnda

I sakene mellom staten og Akademikerne, og staten og Unio, har Rikslønnsnemnda besluttet at hovedtariffavtalen for perioden fram til neste hovedoppgjør i 2026 skal tilsvare avtalene staten hadde med henholdsvis Unio og Akademikerne i forrige periode. Saken gikk til tvungen lønnsnemd.

LO stat tvinges over på YS sin avtale.

Klokt av flere grunner

Rikslønnsnemnda sin avgjørelse var klok ut fra i hvert fall tre grunner, mener HR Norge:

• Rikslønnsnemnda kan ikke brukes som ankedomstol
  En av styrkene ved Rikslønnsnemnda er at avgjørelsene er så forutsigbare. Du skal ikke kunne spekulere i å få gjennomslag for ting du ikke fikk til i forhandlinger, ved å fremprovosere en lønnsnemnd som senere havner i Rikslønnsnemnda. Hadde de gitt staten medhold, ville de etablert en ny praksis og på den måten gjort det mer fristende å kjøre på med krav og håpe på Rikslønnsnemnda som ankedomstol, om man ikke når frem gjennom forhandlinger. Avgjørelsen som nå har falt er god konsekvenspedagogikk. Sats på forhandlingsløsninger.
  Dette styrker slik sett også det mange beskriver som den norske modellen.
  
  
• Troverdighet til Rikslønnsnemnda som institusjon
  Unio og Akademikerne har med stort hell og høy troverdighet klart å kommunisere at skjervfordeling av medlemmer gjør at LO sitter med makta, også i nemnda. Dersom nemnda hadde gitt etter, for det som mange oppfatter som LO sine krav, ville Rikslønnsnemndas troverdighet som institusjon vært i fare.
  
  
• Streik i et valgår er politisk belastende
  Dersom Unio og Akademikerne hadde måttet gi avkall på sine avtaler, ville sannsynligheten for streik i statlig sektor neste år økt betydelig. Siden staten som arbeidsgiver klebes så direkte til ansvarlig statsråd som det gjør, ville det klart vært et problem for sittende regjering og noe de hadde tapt stemmer på.

Vil gå tilbake til kollektiv avtale

Staten som arbeidsgiver, under nåværende regjering, ønsker å gå tilbake til ordningen fra før 2016, med én hovedtariffavtale for alle organiserte. Dette for å sørge for at kollektive avtaler ikke gir mer individuell lønnsutbetaling og økte lønnsforskjeller.

LOs medlemmer vil nemlig ikke ha en tariffavtale som ligner for mye på den Unio og Akademikerne har i dag, og som LO-medlemmene mener gir for mye av lønnsmidlene til lokal fordeling.

Avtalen til Akademikerne og Unio varer nå til 2026.

Gode råd for fremtidens lønnsoppgjør

Når kruttrøyken nå har lagt seg, har vi tre råd:

• Til Regjeringen: Slipp Gisle fri
  Denne konflikten har vist hvor krevende det er å ha troverdighet rundt at statens arbeidsgiverfunksjon har integritet. Unio og Akademikerne har skapt et narrativ hos folk flest om at LO styrer regjeringen, og regjeringen styrer statens personaldirektør.
  For å bygge troverdighet om at staten som arbeidsgiver gjør det som tjener staten best, bør statens arbeidsgiverfunksjon få en armlengdes avstand til statsråden, og gjøres til en selvstendig enhet, styrt av de statlige virksomhetene selv. (Slik KS er for kommunene.)
  Derfor: Slipp statens personaldirektør Gisle Nordheim og hans avdeling fri. Det bygger troverdighet, vil føre til minst like gode arbeidsgiverbeslutninger og vil også tjene den statsråden som til enhver tid er på vakt i departementet.
  
  
• Til Partene: Vern om organisasjonsfriheten
  Noe av det som gjør forhandlingene i staten så krevende, er at partene sitter med lokale lønnsforhandlinger helt ned på individnivå, også for de uorganiserte. Det er en alminnelig oppfatning om at «har du ikke en forening som backer deg, så får du ikke tillegg». Dette gir organisasjonstvang, som er det motsatte av organisasjonsfrihet, og er helt annerledes system enn i privat sektor. Hvis man i stedet forhandler ramme og profil, slik som i privat sektor, så vil arbeidsgiver kunne gjøre jobben med å fordele mellom personene.
  
  
• Til arbeidsgiverne: Vis integritet
  Hele forhandlingssystemet i statlig sektor er i endring og under press. Kampen mellom arbeidstakerne er ofte tøffere enn kampen mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Aldri la hvor en person er organisert være styrende for å beholde en rød tråd i lønnsfastsettelsen. Dersom man går inn i forhandlingene med tanke om at det viktigste er å megle fred mellom dem på andre siden av bordet, uten selv å ha en tydelig profil ut fra virksomhetenes behov, undergraver man på sikt både troverdighet og muligheten for å bruke lønn som verktøy for å rekruttere og beholde den kompetansen virksomhetene trenger for å lever de tjenestene som forventes.