Pensjon og ulikhet: – Noen grupper kommer systematisk dårligere ut

– Pensjonssystemet er ment å sikre økonomisk trygghet etter endt arbeidsliv, men ikke alle har like muligheter til å oppnå en tilstrekkelig pensjon, sier Axel West Pedersen, professor ved OsloMet og en av landets fremste pensjonsforskere.

Han har fulgt pensjonspolitikken tett i flere tiår og var medlem av Pensjonsutvalget som leverte NOU 2022:7. Under Pensjonskonferansen til HR Norge 4. juni skal han gå nærmere inn på hvorfor forskjellene har økt – særlig for kvinner og lavtlønte i fysisk krevende yrker.

Systematiske forskjeller

Ifølge Pedersen har pensjonssystemet alltid vært preget av ulikhet, men Norge har likevel hatt en relativt god utvikling sammenlignet med mange andre land.

– Pensjon har alltid vært et viktig økonomisk gode. Allerede i 1917 kom de første tjenestepensjonsordningene for statlig ansatte. Først i 1936 fikk hele befolkningen en behovsprøvd alderstrygd, og i 1959 ble behovsprøvingen fjernet. Siden da har alle over 70 år hatt rett på pensjon, forteller han.

Han peker på at systemet tradisjonelt har fungert godt fordi Norge tidlig etablerte en høy minstepensjon. Likevel er det i dag klare grupper som faller utenfor.

– Ansatte i privat sektor med minimumsordninger – altså to prosent innbetaling fra første krone – kommer dårlig ut. Det samme gjelder de som står uten AFP, som særlig gjelder lavlønnsyrker i hotell, restaurant og varehandel, sier han.

Levealdersjustering slår ulikt ut

En annen utfordring er levealdersjusteringen, som favoriserer de som klarer å stå lenge i jobb.

– De som har dårlig helse eller sliter med å være i arbeid lenge, får mindre igjen. Har du i tillegg en svak tjenestepensjon og ikke tilgang på AFP, er du blant dem som får minst ut av dagens system, sier Pedersen.

Dette rammer særlig arbeidstakere i fysiske yrker med kortere forventet levealder, noe som skaper en systematisk skjevhet.

Kvinner taper – fortsatt

Pedersen peker også på store kjønnsforskjeller i pensjon.

– Kvinner har ofte jobbet deltid, hatt lavere lønn og svakere tilknytning til arbeidslivet. Pensjon henger tett sammen med livslønn og arbeidstid, så dette slår direkte ut på utbetalingene, forklarer han.

Selv om yngre generasjoner kvinner er i ferd med å få sterkere tilknytning til arbeidslivet, vil ikke kjønnsforskjellene forsvinne helt, mener han.

– I tillegg lever kvinner lenger, gifter seg ofte med eldre menn og blir sittende igjen alene. Tidligere kunne man arve deler av ektefellens pensjon, men dette er fjernet i dagens system. Dette gjør at mange kvinner nå står mer økonomisk sårbare i alderdommen.

Hvem har ansvaret?

Pedersen mener det er vanskelig å plassere ansvaret for pensjonsgapene entydig.

– Arbeidsgiver har ansvar for å tilby tjenestepensjon, men hvor god denne er, varierer. Minstesatsen er på to prosent, men arbeidsgivere står fritt til å legge seg høyere, sier han.

Samtidig har fagforeningene en viktig rolle i å sikre bedre pensjonsvilkår gjennom sentrale tariffoppgjør.

– Det er gjennom disse forhandlingene man kan løfte pensjonsytelsene over minimumsnivået, understreker han.

Han forklarer også hvordan AFP-ordningen har utviklet seg fra å være en førtidspensjonsordning til en livslang supplerende ytelse, som nå er tett knyttet til tariffavtaler.

Et tema for fremtiden

– Ulikhetene i pensjonssystemet er ikke bare et speil av arbeidsmarkedet – de forsterkes av hvordan systemet er utformet, sier Pedersen.

På Pensjonskonferansen 2025 4. juni vil han gå dypere inn i disse spørsmålene: Hvem som kommer dårligst ut, hvorfor det er slik, og hva vi som samfunn bør gjøre med det.