Hvordan hvite, mektige nordmenn med makt tråkker på Fatima

Artikkelen ble første gang publisert i HRmagasinet nr. 6 side 30/31

Den norske pensjonsdebatten er litt skrudd. En gruppe av arbeidsglade og ressurssterke mennesker vil ha rett til å jobbe, i prinsippet inn i evigheten, med full lønn, og med rom for å ta ut pensjon på si. Det er mye bra i det. La oss for all del utnytte den arbeidskraften. Stryk «rett» og erstatt med «fritt kunne avtale», så bør vi være i mål. Men det er slett er ikke der problemet ligger. For det ligger i alle de som slutter for tidlig, som igjen kan deles i to.

• Alle de som velger å gå av tidlig, mens de fortsatt har masse arbeidsevne igjen på tanken. For å dyrke gode, aktverdige interesser, for all del, det være seg barnepass for neste generasjon eller golf i Spania.
  
• Alle de som presses ut, fordi de ikke klarer mer. «Sliterne», som Yngve Haagensen i sin tid kalte dem. I dag heter ikke lenger sliteren «Per» og jobber i industrien. Hun heter mer sannsynlig for eksempel Fatima, og jobber med renhold.

Jeg vil bruke denne teksten til å hylle Fatima og slike som henne. Og be middelaldrende, privilegerte norske nordmenn se seg selv litt i speilet. Særlig de som sitter på makta.

Fatima er renholdsmedarbeider - og et menneske av det riktig flotte slaget. Ikke veldig god i norsk, men med herlig pågangsmot, livsglede, arbeidslyst og stolthet. Ikke minst stolt over hvordan barna har klart seg og blitt gode, norske samfunnsborgere.

Fatima har hatt et tøft liv, og kom til Norge i relativt voksen alder. Hun slet litt med helsen, men kompenserte med en rå arbeidsmoral. En «sliter», slik som Yngve Haagensen i sin tid snakket varmt om. «De som begynte å jobbe i 15-16 årsalderen» og som forlot arbeidslivet på en «uverdig måte» - fordi de var utslitt. Det var derfor storsamfunnet stilte opp med avtalefestet pensjon (AFP).

Fatima klarte ikke å stå helt inn til pensjonsalder. Hun ble ufør. Antakelig med liten pensjonsopptjening - og garantert helt uten AFP. Både fordi hun hadde for få år i arbeidslivet og fordi hun aldri ble omfattet av en tariffavtale.

Fatima hadde det garantert bedre i Norge enn der hvor hun i sin tid flyktet fra, men jeg har likevel vondt av henne og slike som henne. Bedriften hun var ansatt i var neppe AFP-bedrift, og Fatima hadde ingen teknisk mulighet for å få den opptjeningen som skulle til.

Hun ble nok skviset ut, og hadde ikke tilstrekkelig norsk samfunnskompetanse og pensjonsfaglig innsikt til å skrike ut om dobbeltmoralen, urettferdigheten og stilltiende hykleri, som gjør at hun nå har en alderdom som er vesentlig dårligere finansiert enn de fleste andre arbeidstakere i Norge, som mer eller mindre tilfeldig har havnet innenfor offentlig finansiert AFP-ordning som hun aldri kom inn i. Det gjør vondt.

Jeg har også vondt av hvordan partene ødela profilen på AFP. Fra å være et sikkerhetsnett for de svakeste – kraftig subsidiert av den norske stat, inkludert skattetrekket til Fatima - til å bli en påslagsordning for et flertall av norske arbeidstakere, både direktører, ingeniører, tillitsvalgte, offentlige funksjonærer og produksjonsarbeidere, alle tilsluttet organisasjoner med makt i samfunnet. Kort oppsummert: De som sitter øverst ved bordet.

Her finner vi mange som snakker om solidaritet, men som glemmer å fortelle at solidaritet er bygget på å ta vare på noen på bekostning av andre. Og andre, som først og fremst er opptatt av å vinne valg, og i for liten grad står opp for urettferdighet. Noe som krever integritet, koster stemmer og gjør at de taper potensielle velgere. Da ryker hensynet til slike som Fatima, som uten helt å skjønne hvorfor eller å kunne gjøre noe med det, faller utenfor. Fordi andre har forfordelt henne og begunstiget seg selv.

Jeg har litt vond smak i munnen.

Er jeg den eneste?

(Teksten er bygget på innlegget Even Bolstad holdt på «Kåseristafetten», som ble arrangert av Kunnskapssenter for lengre arbeidsliv – tidligere Senter for Seniorpolitikk – i september)
Les mer om Kåseristafetten og se film og hør kåseriene fra arrangementet her.