Mirakler på jobben

Regnskapene føres ubønnhørlig, overvåket av upartiske revisorer. Ideelt sett burde alle bidrag kunne spores opp – hva vi lagde, solgte eller brukte. Ledernes visjoner slipper heller ikke unna – var budsjettene hugget i stein, eller bare tomme løfter?

Om dette stemte, hadde vi sluppet det klamme ordet «ledelsesfilosofi». Da ville det finnes tall for alt vi lurte på, som for eksempel hvor snill eller slem sjefen bør være, hva som beveger prestasjoner, hvilke beslutninger som var gode, om sykenærvær er dyrt og om kvinnelige ledere er bra. Finansdirektøren kunne endret tittel til «forskningsdirektør».

Alle snakker som om de prøver, men er det sant?

Et spørsmål er selvsagt om det er mulig. Hærskaren av konsulenter som selger sine målemetoder og regnestykker gir hverken kunder eller forskere adgang til tallene. Dette markedet hadde ikke eksistert dersom finansdirektøren allerede visste svaret.

Poenget er at de fleste bedrifter ikke ønsker å vite. I årevis har jeg veiledet troskyldige studenter som vil tilby bedrifter gratis hjelp til å regne på mysteriene. Det gjør nesten vondt å fortelle dem at tall sjelden eller aldri utleveres. Sensuren har mange ulike kilder; krigerske fagforeninger, mistenksomme ledere og dovne saksbehandlere.

Bedrifter – i likhet med vitenskapelige tidsskrifter – samler stort sett tall for å bekrefte det de allerede tror. De ønsker ikke alternative fortolkninger som kan skape forvirring, det svekker troen og blir lett blasfemisk.

I Beijing står Himmelens Tempel som et minne om keiserens plikt til dyre offerhandlinger, ellers kunne folket gjøre opprør hvis høsten slo feil. Mange bedrifter driver med liknende offerhandlinger – symbolske aktiviteter av ukjent nytte som koster tid og penger, men gir prestisje og styrker troen. I mellomtiden overlater vi til akademikerne å regne på om humor er bra på jobben.

Vi har akkurat lagt første kvartal bak oss, og miraklenes tid er ikke forbi.