Vi deler – derfor er vi

Forskingsprosjektet delTa i regi av blant andre SINTEF, AHO, Opinion, NRK P3 og Plan Norge, søker gjennom denne konferansen og andre undersøkende aktiviteter, svar på hvordan Facebook og andre sosiale medier endrer oss og offentligheten vi er en del av.

Kommunikasjon, engasjement, tilstedeværelse og avhengighet er noen av komponentene i det komplekse lappeteppet av sosiale medier. Vi kan enes om at de er allestedsnærværende, og at de former oss. Men hvordan og til hva?

På konferansen hadde delTA samlet en gruppe foredragsholdere som hver på sitt vis formes av, og formes via, sosiale medier.

Ellen Høvik, senior kommunikasjonsrådgiver i Plan Norge, kommer på banen med et allmennmenneskelig perspektiv, og snakker varmt om viral bistand i et historisk perspektiv.

I Plan Norge, på lik linje med andre hjelpeorganisasjoner, opplever de nå helt nye former for bistandskommunikasjon enn tidligere. Gjennom Facebook og Twitter settes virale kampanjer i gang, og organisasjonene når målgrupper de ellers ikke ville nådd. Kampanjene trigger lavterskelhandlinger og som ved kampanjen «Raise your hand – for education» i 2009, så mobiliseres hundretusener på rekordtid.

En kampanje som har fått oppmerksomhet verden rundt, er Plan Norges stunt om barnebruden «Thea på 12 år». Der ble det fremstilt som om norske Thea på 12 år skulle giftes bort til Geir, en mann som var nærmere 40.

Den engelske teksten til bildet av «Thea 12 år» som gikk verden rundt, var «Does this campaign make you uncomfortable? Good». Kampanjen om barnebruden «Thea 12 år», med emneknaggen #stoppbryllupet, trigget 2,5 millioner lesere på Plan Norges blogg og resulterte både i nytt tilfang av faddere, samt en kraftfull mobilisering av norske politikere.

HR og ledelse handler i stor grad også om å forstå menneskets natur, og forsøke å være i forkant, slik at man evner å lede, forvalte og utvikle organisasjonens menneskelige ressurser. Vi kan se for oss at vi i fremtiden i tiltagende grad vil bruke virale kampanjer både som verktøy i merkevare- og omdømmebygging, og i interne kampanjer der målet er å bygge identitet og lagånd.

Det disse kampanjene er særdeles effektive på, er å kommunisere meningsfullt og genuint, ja, nær sagt personlig, samtidig som budskapet treffer og påvirker enorme mengder mennesker i realtid.

Finn Skårderud, psykiater, forfatter og professor, påpeker at vår skepsis til alt nytt er et tidløst fenomen. Platon var skeptisk til innføringen av skriftspråket, og i dag jobber vi for ikke å miste oss selv i møte med et uendelig antall varianter av deling, informasjon, nettverk og debatt. Vi former og blir formet. Det er en vidunderlig ny verden. En verden ny teknologi og sosiale medier stadig muliggjør.

I Sherry Turkles bok, Alone Together, tar hun for seg den nye virkelighetens iboende paradokser. Hun snakker om distansert nærhet, og faren for at vi forlanger stadig mer fra teknologien, mens vi forlanger stadig mindre av hverandre. Vi er digitalt sammenlenket som aldri før, samtidig som vi gjemmer oss.

Turkle har omformulert Descartes til «I share, therefore I am». Altså, jeg deler, derfor er jeg. Skårderud snakker om en begynnende ensomhetssamtale, der man ser at mennesker på alle alderstrinn rapporterer om ensomhet i større grad enn sammenlignbare grupper gjorde tidligere.

Med referanse til nettopp Turkle, undrer Skårderud hvordan det står til med vår evne til å være alene, siden vi fremstår som mer utsatte for ensomhet. Turkle mener at det å være alene har blitt et problem som skal løses. Det er derfor nødvendig å problematisere det uekte ved sosiale medier og digitale samværsformer.

Skårderud siterer Kjartan Fløgstad når han skal sette ord på hvordan det som former oss i dag er normativt trangere enn før, og at flere faller utenfor normen; «Dypt og grunnleggende overflatisk».

Skårderud er åpen for at det er den aldrende melankolikeren i ham som mimrer om at alt var bedre før, mens det mest sannsynlig bare var annerledes. Men han mener å ha et visst empirisk belegg for sine påpekninger.

Skårderud, Platon og Turkle får også selskap fra flere som kjenner behov for refleksjon rundt teknologiens utvikling. I sin nye bok, «The Village Effect. Why Face-to-Face Contact Matters”, løfter Susan Pinker frem det personlige møtets unikhet, og underbygger dermed Sherry Turkles budskap om menneskets genetiske behov for autentisitet.

Begge forfatterne mener teknologien, sosiale medier og internett som sådan kan være en gavepakke til menneskeheten, og i Turkles bok fra 1995, «Life on the screen» var hun da også en ubetinget teknoogioptimist.

Forfatternes problematiseringer finner resonans hos flere enn Skårderud. Det er også mye støtte å finne, overraskende nok, i mye av det Steve Jobs sa og skrev om samværsform, kreativitet og tilstedeværelse. På tross av at han var et ikon innen teknologisk innovasjon, eller kanskje nettopp derfor, uttrykte Jobs stor forkjærlighet for det tilfeldige, personlige møtet.

Det samtlige av disse spør seg selv, og oss, er hvordan menneskelig samhandling vil formes, når så mange aspekter av det personlige møtet går tapt i den digitale verden.

Tittelen til Pinkers bok, «The Village Effect», speiler for øvrig noen oppsiktsvekkende funn fra livsløpsstudier på den italienske øya Sardinia.

I landsbyene på Sardinia, blir ti ganger så mange menn som ellers i verden over hundre år. Også når kontrollert for effekten av gener og den lokale dietten, så viser det seg at en stor del av forklaringen er at de ikke er ensomme. Foruten å sitte på en benk utenfor huset sitt og hilse på og bli hilst på, av et utall mennesker hver eneste dag, så blir de eldre uten unntak tatt vare på av mennesker de har kjent hele sitt liv. Å ta vare på sine gamle er for de unge på Sardinia noe langt mer enn en plikt. Det er en arv og en ære.

Vi har erkjent den negative effekten salt, animalsk fett og overvekt har på helse og livsløp, på samme måte som vi har innsett at antibiotika, fysisk aktivitet og riktig diett kan forbedre livsløp og levealder. Dette er kunnskap som har endret våre valg om mat, drikke, tidsbruk og prioriteringer.

Men tross forsking og bevis på at sosial kontakt har dyptgripende og positive effekter på helse og levealder, så fortsetter vi å ta teknologiske valg som fremmer det ensomme og isolerte.

Også i arbeidslivet vil vi fremover måtte heve vårbevissthet rundt nye samarbeids- og nettverksformer. Både for mulighetene disserepresenterer, når rammebetingelser som tid og mengde delvis opphører, og forutfordringene, ved at vi genetisk sett forblir de samme, mens så lite rundt osser statisk over tid.

Fremtidens arbeid med HMS, teambuilding, medarbeidersamtaler og ledelse, vil måtte inkorporere en forståelse av at nye generasjoner medarbeidere, som Elise og hennes generasjon Z, født i 1994 og senere, er digitale innfødte, som vil være kollegaer med, og til dels ledes av, generasjon X og Y, selv digitale innflyttere.

Skårderud mener at vi må tåle at spørsmålet er komplekst. De sosiale mediene er ikke enten venn eller fiende. De er begge deler. Det påpyntede møter det brutalt ærlige. Formene for engasjement, deling, formidling og deltagelse er mangfoldige og grenseløse.

Thor Morten Wangen er selv hovedpersonen i eventyret han kan fortelle om «Gutten som trollet statsministeren – og halve kongeriket». En vanlig gutt påpekte Erna Solbergs skrivefeil på Facebook. Det var en kommentar han selv ikke la veldig mye i, og ironisk nok, en kommentar med egne skrivefeil.

Svaret kom kort tid etterpå: «Jeg har dysleksi og skriver selv. Erna.» I løpet av noen dager utviklet det hele seg til en storm av engasjement og kommentarer på nettet, og etter hvert nådde det også nasjonale nyheter.

I løpet av ett døgn, gikk Thor Morten fra å være besserwisser til å bli et nett-troll. Intensjoner ble tillagt mens det digitale toget holdt ekspressfart. Hovedpersonen selv fulgte vantro med fra sidelinjen.

Wangen sier at den viktigste læringen fra denne hendelsen, er at sosiale medier er uten ordstyrer, du vet aldri hvor det spinner, og du kan ikke stoppe det.

Emma Clare, journalist i D2, deler Wangens læringskurve, og forteller at hun er svært selektiv når hun deltar og deler på sosiale medier. Ikke minst fordi hun selv har opplevd hvordan noe hun mente i 2007, kan komme opp igjen med fornyet styrke i 2015.

Dette omtaler Clare som «frykten for det løsrevne sitat». Denne faren for at noe tas ut av sin opprinnelige sammenheng og brukes mot deg, har aldri vært mer akutt enn i vår nye digitale virkelighet.

Elise By Olsen er en av dem som, tross sin unge alder, eller kanskje nettopp på grunn av den, har fått en sterk stemme og identitet på sosiale medier. Elise kommer til HR Forum i november, for å gi oss et innsideblikk på sin egen generasjon. Der skal vi dypdykke ned i generasjon Zs særpreg som mennesker og som fremtidens arbeidstagere, kollegaer og ledere.

I følge Elise har hun og andre av generasjon Z, altså de født i 1994 eller senere, sett seg lei på kjønnsstereotyper og faste standarder på talent, skjønnhet, kropp og mote.

Hun mener at hun selv og andre i mediebransjen må ha mot til å uttrykke mangfold. Med mangfold mener hun forskjellighet i mennesker og mote, talent og størrelser.

Det ansvaret må vi tørre å ta, sier Elise. Vi må tørre å gå foran og formidle en annerledes holdning. En holdning der det som er utenfor boksen og asymmetrisk får plass og løftes frem.

«90 % av dem jeg har som venner på Facebook er folk jeg ikke har møtt. Jeg har funnet dem på Instagram, og jeg liker stilen deres, - den ligner på min. De er alle mennesker jeg av forskjellige grunner har lyst til å bli kjent med. Kanskje jeg kan bruke dem i Recens, kanskje vi kan starte opp et prosjekt sammen.»

Om bruk av sosiale medier, mener Elise at det er forskjell på unge og voksne: «Jeg er ganske selektiv på Facebook, jeg poster ikke så mye selv, men jeg liker å se hva andre holder på med. Tanten min legger ut alt, også at hun har malt garasjen og matet katten…»

Elise har sterke meninger om voksnes atferd på nett.

«Vi, de unge, bruker de sosiale mediene på en helt annen måte enn de voksne. Det er de voksne som pumper ut all dritten, for eksempel kommentarene på VG-nett, der tror jeg snittalderen er 40 (…) Dessuten er det vi som kan finne ut hvem som har skrevet det, fordi vi kan søke opp IP-adressen.»

Når hun ble spurt om hun har noen tips til de som ikke selv er digitale innfødte, svarer Elise: «Som de voksne sier til oss – tenk, før du gjør noe!»

Og på spørsmålet om sosiale medier er venn eller fiende, er Elises svar: «Venn. Men fiende når man legger ut mer enn man burde…»

Kilder

Susan Pinker, The Village Effect. Why Face-to-Face Contact matters. 2015

Sherry Turkle, Alone Together. 2012.

Forskingsprosjektet delTAs konferanse «Facebook – venn eller fiende?»